Det kan være greit å tenke seg om en ekstra gang, men det er tøft når «vi trenger utvikling, må utnytte plassen, bygge i høyden». Løvetannen tenker høyde, det tror jeg på, og sikkert også den fryktede parkslireknen, om dere kjenner den. Den vokser raskere enn utbyggernes betonghus. Og under parkslireknes dype bambusskygge er det mørkt og trist, gnagerne trives, det er fuktig og lett å gjemme ting gnagere lever av. Og bygger man høyt i betong, blir det enda mørkere og gnagerne blir enda flere.

Det er reell fare for at byen blir et mørkt hull – i betong og glass og uten særpreg – mens gatekjøkkeneskene svisjer i gatene. Vikingene ville ha seilt forbi byen ved fjellet, for de ville ikke kjent seg igjen på tørre møkka.

LES OGSÅ: Reprise på Nedre Langgate 19

Gigantomani

Vi bygger høyt og vil ha svømmehall foran boområder når vi kunne lagt greia ved sjø eller skog, vi vil ikke gjenbruke sykehjem fordi ideologien sier kommunal drift, utbyggere og politikere vil ha digre bygg ved torget, Korten og McDonalds, fordi stedene er «åpne sår» og «ligger brakk». Trekk pusten. Alle trenger luft, men luft har vel aldri generert penger, sant nok.

Har utbyggerne pådratt seg gigantomani-ideologi, eller lider noen av et kompleks? Må vi være tøffest og størst, rage over Slottsfjellet, ha den feteste båten ved brygga og dominere gata? Liker vi å ødelegge (etter Nedre Langgt 19 har vi tradisjon for det) eller er vi bare blitt veldig … harry? Og til alle Harry-er, det er ikke personlig.

LES OGSÅ: Politikerne sa ja til gigantplanene: – Men det er fortsatt skjær i sjøen

Jeg har hjerte for Vallø og ser med frykt på det som kommer. For området brukes bare til tur. Ifølge noen politikere ligger det da «brakk», mens andre politikere prater salig om fuglesang og blomster der ute, det er nesten så man kan høre nattergalen. Så vakkert at det er rart.

For hvor mange trær får fuglene å sitte i når blokkene er oppe, signalbygget er reist og stiene har fått universell utforming? Ingen tør å si det høyt. Realiteten blir en firkant med rulleplen, to parktrær med et biehotell og petanquebane for beboere som bor seks måneder av året i Sør-Frankrike.

LES OGSÅ: Lene Lauritsen Kjølner er ute med ny bok: – Typisk underholdningskrim

Videreføre arven?

Om noen synes gulldekke er forskjønning, så ser vi allerede framtiden. Stakkars oss. Foran byens Gullbur ligger Carl E. Paulsens plass. Smak på plassens navn og husk hva Carl var: Billedhugger. Nå er plassen hans nesten fikset opp. Det var sikkert betimelig, og det blir nok fint, for det er plassen til Carl! Billedhuggeren. Men hva gjør man? Selvsagt! Man hyrer inn en annen kunstner til å lage en skulptur som skal «videreføre arven etter Carl E. Paulsen»! Det er ikke til å tro. Hvorfor?

LES OGSÅ: Her har det skjedd lite i det siste – lovet at plassen skal stå ferdig til ferien

Igjen – det er ikke personlig – den valgte kunstneren er sikkert dyktig, flott og hyggelig, jeg skjønner kunstnere som vil ha oppdrag, men seriøst? Man forventer Picasso på museet hans i Bilbao, man forventer Matisse sine glassmalerier i kapellet i Vence. Man går ikke på slike steder fordi det er skøyeraktig å bli overrasket.

Mens jeg satt i bystyret, var jeg i skulpturkomiteen. Litt sært og artig, og jeg husker ikke mange møter. Men lærdommen derfra er: kommunen har et lager av gjenstander de ikke vet hvor de skal plassere. Jeg vil tro Carl er blant dem.

LES OGSÅ: Kjenner du deg igjen? Her kan det komme et helt nytt byrom med femetasjes bygninger

Herjes og bygges

Og apropos forskjønning: Min mann og jeg går ofte tur i byens stolte Ramsar-område på Kilen, der vi i tillegg til å betrakte monsteret av et kjøpesenter også filosoferer over hvor lenge trær og fugler får lov til å leve. Det herjes og bygges der, fugletårnet er herpet og savner planker, dataskjermer fra Power pryder stien og gummihjulene flyter i Vellebekken og parkerer i sedimentene. Fuglene dør kanskje ikke av det, men vakkert er det ikke.

LES OGSÅ: Det går så det suser på Kilen – nye tegninger viser store muligheter

Vakker er heller ikke Handlevogna. Den har ligget i utløpet i åtte år og har nesten blitt et sjømerke. Nå er den fuglestativ, sjøgressfanger og stopper for gummidekkene som flyter. Min mann og jeg har veddet på når den blir fjernet, ingen av oss er på under fem år.

Det er en handlevogn til besvær, men med litt gjenbruk av skulpturer hadde kommunen kanskje hatt råd til å fiske den opp.