Ja, det er lett å bli krenket i disse tider, selv når evalueringen er kjøpt og betalt av Selvaag Bolig, utbyggeren bak Kaldnes Brygge. På det tidspunkt jeg skrev min artikkel om evalueringsprosjektet brukte jeg bare Tønsbergs Blads presentasjon av den, som var svært positiv, men ikke helt uhildet.

Nå har jeg derimot lest rapporten som miljøpsykolog Skorupka henviser til, og ser at jeg har gått glipp av viktige poenger i min kritikk av evalueringsprosjektet. I avsnittet "Kvalitet på arkitektur og byrom" kan vi lese følgende påstand: «Debatten rundt estetikk og kvalitet baseres altfor ofte på individuelle meninger», som om det er diskvalifiserende å være et individ med meninger.

LES OGSÅ: Kaldnes Brygge: Fra ensidig debatt til tverrfaglig evaluering

Når man slik fastslår at individuelle meninger per definisjon er utrykk for faglig inkompetanse, så er det ikke bare nedlatende, men også et forsøk på å diskreditere den offentlige mediedebatten.

Jeg skjønner jo hensikten med et slikt utspill, nemlig å få leserne til å tro at Skorupka og hennes team står i en særstilling når det gjelder faglig innsikt i arkitektur og kvalitet, mens avisytringer er bullshit. Sannelig litt av en oppstart på rapportens utredning om kvalitet på arkitektur og byrom, skjønt vi ser den samme faglige arrogansen i behandlingen av estetikkproblematikken.

LES OGSÅ: Det er byens kanskje mest utskjelte bydel: – Ubehagelig og urettferdig

Tilslørende begreper

Rapportens metodiske utgangspunkt for å belyse kvaliteter og estetikk i arkitektur og byrom er basert på en meta-analyse der fem kategorier styrer beskrivelse og tolkning. I oppsatt rekkefølge er det lesbarhet, innramming, menneskelig skala, oversiktlighet og kompleksitet. Vi skal merke oss at dette er abstrakte begreper som generaliserer mer enn å fokusere på et byggverks unike egenskaper og kvaliteter. Dermed forsvinner også betrakterens sansning og opplevelsesdimensjon, det egentlig estetiske, fra synsfeltet.

LES OGSÅ: En spørreundersøkelse om livet i høyblokkene på Kaldnes

Begrepet «lesbarhet» er særlig instruktivt i så henseende. Her ser og sanser vi ikke arkitekturen, vi «leser» den, som om vår betraktning og opplevelse av arkitektur er et språklig/teoretisk fenomen. Dette er teoretisk jåleri, og uttrykk for en tankegang som dukket opp på 80-tallet, da den postmoderne filosofien dekonstruerte og relativiserte all virkelighetserfaring. Da het det at man må lese kunsten, lese arkitekturen, lese miljøet og lese mennesket. Alle fagdisipliner ble infisert av denne undergravende filosofisvadaen, så også arkitektfaget som fortsatt tviholder på denne motesjargongen, skjønt den er utdatert og faglig tilslørende.

LES OGSÅ: Tønsbergs «nye bydel»

En blindvei

Går man uhildet inn i estetikkproblematikken så ser man at arkitekturen ikke er noe som må leses, den skal sanses og oppleves og det gjør ethvert normalt individ umiddelbart. Det er dette som kalles visuell erfaringskompetanse og som danner selve grunnlaget for utviklingen av all faglig kunnskap og forståelse på estetikkens område.

I så henseende vil det å «lese» arkitektur være en blindvei, både bokstavelig og i overført betydning. På det punkt er tydeligvis Aga Skorupka og undertegnede uenige, men siden jeg skriver slikt i en avis, som en individuell mening, har jeg i hennes hode ikke god nok kompetanse.

LES OGSÅ: På jakt etter byens sjel

Det stemmer at jeg ikke er særlig kjent med miljøpsykologien, derimot har jeg høy kompetanse på visuelle kvaliteter og estetisk filosofi, kvalifikasjoner som er særlig relevante når arkitektur skal vurderes. For meg spiller det ingen rolle om denne vurderingen blir presentert i en avis, i forelesninger eller i publiseringen av bøker. Uansett gjør jeg det som et individ med faglig tyngde, men jeg leser aldri arkitekturen. Det overlater jeg til folk som hverken kan se eller skjønne at arkitekturens kvaliteter er et visuelt fenomen.