Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
På vognen bak triumfatoren stod en slave som hadde to oppgaver: Å holde seierskransen av laurbær over hodet hans, og til stadighet å minne ham på at selv om han var seierherre i dag, ventet en ny dag i morgen. Slaven gjorde dette ved å hviske "memento mori" i øret på ham: «Husk, du skal dø.»
LES OGSÅ: Livet på spøkelsestogene: – Utrolig stille
Vi har mye å takke legevitenskapen for. Jeg har overlevd på grunn av den. Men uansett framgang, vaksiner, forholdsregler og legemidler, er det betimelig å minne oss alle på at seire og framgang ikke gjør oss til guder. Det finnes ikke vaksiner mot ethvert problem. Vi vil aldri oppnår full kontroll. Å leve er i seg selv et risikoprosjekt. Vi skal alle dø. En regel uten unntak.
LES OGSÅ: Er du helsepersonell/student? Da vil sykehuset ha din hjelp
Jeg har levd med insulinavhengig Diabetes 1 i 55 år. Uten insulin dør en diabetiker på få måneder. Jeg har også levd, til dels godt, med tilhørende komplikasjoner som laserbehandling i øynene, begynnende nevropati og to hjerteoperasjoner. Legg til at jeg er over 65 år og har overlevd to livstruende sykkelulykker. Jeg er helt klart en risikokandidat, som i likhet med svært mange andre får hjelp av et fantastisk helsevesen. Stor takk til alle som jobber der.
LES OGSÅ: Nå vet ordføreren hvor mange som oppholder seg på hyttene i kommunen: – Som forventet
Det er også andre grunner til at jeg fremdeles lever, stort sett godt og uten frykt og uro, på tross av trøbbel, sykdom, ulykker og motgang i livet.
Det er fordi jeg lever med en tanke om at når jeg blir trykt ned, så har jeg oppdrift som ei bøye eller en ball som blir trykt ned i vann. Ballen går under, men fordi den er fylt med luft har den oppdrift som gjør at den kommer opp igjen. Den oppdriften kaller jeg livsmot eller livsglede.
I tillegg har jeg, i likhet med mange i min aldersgruppe og livssituasjon, forsonet meg med døden. Memento mori. Jeg vet at jeg en dag skal dø. Men som det heter i et slagord på sosiale medier; alle de andre dagene skal jeg leve.
LES OGSÅ: Markant nedgang i antall blodgivere på grunn av koronavirus: – Vi er bekymret
Hva med korona?
Den pågående epidemien forårsaket av koronaviruset truer med å sette verden på hodet. For min del er ikke det nødvendig. Slik jeg opplever det, er det tre risikogrupper som volder mer bekymring.
LES OGSÅ: Ser at folk handler mer enn vanlig: – Det velter inn enorme mengder med varer
Den første, og trolig største, er ekstremmoralistene. På syltynt grunnlag tar de seg til rollen som samfunnsrefsere, gjerne ut fra enkeltepisoder. Kroneksemplet er historien om to store flasker med Antibac som ble meldt stjålet fra et legesenter på Sunnmøre. Tusenvis av moralsk oppbrakte moralister i særklasse framstiller dette som en tilbøyelighet de fleste mennesker har.
LES OGSÅ: Stanser salg av smågodt i løsvekt
Mindre oppmerksomhet fikk historien om at rengjøringshjelpa visstnok hadde plassert de to flaskene i et kott på en fredag, og at de kom til rette over helgen.
Den andre gruppa er ekstremegoistene. De bryr seg ikke om å ta hensyn til andre enn seg selv. Det har vi kapitalister som kun bryr seg om penger, forretningsfolk som gladelig drar til utsatte områder, rikfolk med ferie på fasjonable skisteder og overfylte cruiseskip. Vi må erkjenne at korona ble importert som et overklassevirus.
Så har vi selvsagt folkevarianten, de som drikker seg sanseløst fulle, eller med viten og vilje bryter karantenebestemmelser.
LES OGSÅ: Forskere tror nedstengningen av Norge kan bli langvarig
Den tredje, og potensielt farligste risikogruppa, er diktatorene. De vil at staten skal gripe inn skånselløst og uten menneskelige hensyn, slik de gjør i Kina. Vi som kjenner historien, ser også med berettiget uro på arven etter diktatoren Mussolini, som nå vekkes til live i Italia. Vi finner diktatorspirene også i Norge, heldigvis i klart mindretall. De er likefullt potensielt livsfarlige for verdier som hos oss er høyt verdsatt og hardt tilkjempet over tid. Frihet. Likhet. Brorskap.
LES OGSÅ: Jan ser fortsatt folk i hyttefeltene: – Jeg synes det er respektløst
Til slutt:
Jeg snakker daglig med mennesker som har levd en stund, med eller uten underliggende sykdom. Eller risikogruppa, som vi upersonlig kalles. Det de aller aller fleste frykter mest er ikke døden, men å bli sperret inne, miste frihet, og å bli fratatt muligheten til sosial kontakt med familie og venner.
LES OGSÅ: – Ingen påvist smitte på sykehjem i Tønsberg
Selv om det nå er innført drastiske tiltak i Norge, er det avgjørende at våre ledere fortsetter å opptre rolig og trygt i media, med et kunnskaps- og verdigrunnlag som også omfatter menneskelig innsikt. Når vi skal oppsummere 2020 etter gjennombrudd for virksomme vaksiner, vil tilitsbasert hjemmekarantene og generelle hygieneråd stå igjen som sikre suksessfaktorer.
LES OGSÅ: Anbefaler Tønsberg-butikkene å endre åpningstidene – har en viktig beskjed til kundene
Personlig er jeg likevel uenig i rådet om å slutte med å besøke bestemor på sykehjemmet og pleie sosial omgang med oss andre i risikogruppa. Det er klokt å ha noen forholdsregler i mente. Men forøvrig trenger vi menneskelig kontakt mer enn noen gang. Hva skulle vi ellers leve for?