Årsaken til min bekymring er at staten tviholder på ekstrainntektene fra strømregningen, uten å forklare hvorfor.

Etter mitt syn er Norges største aktivum samfunnsavtalen mellom innbyggerne her i landet og staten. Den går ut på at vi aksepterer et relativt høyt skatte- og avgiftstrykk, mot at staten gir oss trygghet og frihet.

Nå kan det oppleves som at denne staten vender ryggen til innbyggerne. At staten ikke lenger er oss, men dem.

Følelsen det gir kan ligne på den et barn får når foreldrene ikke vil gi dem mat, selv om kjøleskapet er fullt. Mer om det senere.

Ingen grunn til å beholde inntektene

Utenom hensynet til stigende inflasjon, som kan stagges ved å inndra kjøpekraft – for eksempel i form av skatter og avgifter på strøm, finnes det etter mine begreper ingen grunn til at det offentlige skal beholde de enorme ekstrainntektene fra strømsalget til sine egne innbyggere.

Den norske stat er blant historiens mest velholdne, i stor grad fordi billig energi har gitt Norge muligheten til å ha bedrifter som igjen har bygget velferden vår.

Anslagene er at stat, fylker og kommuner tar inn 30 milliarder kroner ekstra i skatter og avgifter fra din og min strømregning, bare i år. Neste år skal det visst bli enda mer.

Nylig kom regjeringen med en pakke som skal gi oss tilbake noe sånt som 10 milliarder kroner.

Altså sitter staten igjen med 20 milliarder kroner i ekstra fortjeneste.

Antakelig er tallene omtrentlige, men du skjønner tegningen.

Vi lider ingen nød

Jeg lider ingen nød. Vår husholdning må ut med noen tusen kroner mer til desemberstrømmen enn vi er vant til, og enda mer i vintermånedene som følger. Vi klarer det.

Men som journalist har jeg snakket med mennesker som bor i trekkfullt hus, og et vedlager som var dimensjonert etter fjorårets forbruk.

Nå sitter de innpakket i pledd og dyner. Det oppleves som så skamfullt, at disse menneskene ikke vil være i avisa.

Vi kan anse det som sikkert at svært mange andre nordmenn i disse dager er i samme krise. Ekstra julekos på bordet er utelukket. Å holde varmen inne har de i alle fall ikke råd til. Blir vinteren enda kaldere, vet de ikke hvordan tilværelsen skal gå i hop. Mange av dem tjener godt over grensen til å kvalifisere seg til bostøtte, som ville løftet strømregningen over til det offentlige.

Konkurser

Bærebjelken i velferdssamfunnet er de små og store bedriftene, som betaler skatten hele den offentlige sektoren må ha for å fungere. Hva som vil skje når bedriftene må mangedoble strømutgiftene, og bunnlinja blinker rødt, sier seg selv. Bærebjelken brister.

At det kan finnes noen som velger å skru av strømmen på hytta, og heller tar regningen til våren, etter at isen har sprengt i stykker de frosne vannrørene, er nesten en annen skål.

At temmelig mange utover vinteren og våren dropper restaurantbesøk er ingen krise for andre enn de mange som har satset livet sitt i bransjen.

Om strømregningen fratar oss muligheten til en sydentur eller to, går nok det helt fint.

Vi som er glade i staten

Det som derimot uroer meg kraftig, er om tilstrekkelig mange nordmenn som er glade i staten – og det er mange av oss – opplever staten som en grådig fiende, og ikke en venn.

I dag var det brødbakst som foregikk i kjøkkenet. Derfor dette fiktive bildet:

I alle år har jeg bakt brød som den utflyttede sønnen har fått kjøpe til kostpris, 10 kroner. I det siste har naboene begynt å kjøpe brød, og de gir gladelig 100 kroner for hvert brød. De har faktisk gjort seg avhengige av dette brødet, og er villige til å betale mer, om de må.

– Derfor, min gode sønn, må du også betale 100 kroner.

– Hvorfor må jeg betale 100 kroner da, til deg som er pappaen min?

– Nei, men du skjønner det, at nettopp fordi du er min sønn, så skal du få tilbake 30 kroner hver gang du har betalt meg 100 kroner. Er ikke jeg en snill pappa da?

– Ja, men pappa, du svømmer jo i penger. Du vet nesten ikke hvordan du skal få stappet dem unna i samme fart som de kommer inn. Hvorfor må jeg betale 60 kroner mer for brødet enn før da, eller spise mindre og gå sulten på skolen?

– Fordi jeg trenger pengene til å pusse opp kjøkkenet.

– Ja, men det er jo helt nytt.

– Og så trenger jeg penger til enda en bil, og kanskje en leilighet i Spania. Den kan du få låne når du vil. Bilene også.

– Mens jeg må sulte, selv om du har mer penger enn du egentlig klarer å bruke fornuftig?

– Så, så, min sønn, det skal ikke du tenke så mye på. Dette med brødbakst, og hva er brød skal koste, er jo så vanskelig. Alle må ha mat. Naboene er blitt så glade i brødet herfra, at de gladelig betaler hva som helst for å få kjøpe.

– Du kan jo bare slutte å selge til dem? Du har jo så masse penger fra før.

– Jo, men innimellom er det vi som trenger litt ekstra mat, og da hender det at jeg kjøper noen brød billig fra dem. Det skjer ikke så ofte, men er helt nødvendig når huset er tomt for mat. Dette er en ordning som fungerer veldig fint, skjønner du.

– Men hvorfor må JEG betale 70 kroner for hvert brød, jeg som er sønnen din? OK, da, jeg kan betale 100, men kan vi gjøre det sånn at jeg får tilbake 90 kroner? Da blir alt som før, og vi har det samme gode far-sønn-forholdet som vi alltid har hatt.

– Hør her, du får tilbake 30 kroner for hvert brød du kjøper til 100 kroner. Nå synes jeg du er skikkelig utakknemlig.