Ja visst gör det ont när (skjorte)knappar brister

Det er mai. Hva med en springmarsj?

DEL

Skråblikk– Det er altså så frekt, sier hun og sukker høylydt.

Det er torsdag kveld. For noen av oss korpsforeldre betyr det ventetid, kaffedrikking og skravlings. For andre gang denne sesongen har jeg oppdaget at jeg har glemt å skrive denne spalten. Den skulle vært levert i går, men jeg har et lønlig håp om at den løse foreldrepraten kan gi meg inspirasjon.

Sist jeg hadde glemt å skrive, ble jeg inspirert av et voldsomt mødreengasjement rundt korpskaffebordet. Og jeg endte med å skrive en morsdagstekst om dårlige mødre og dårlig samvittighet.

– Jeg blir så irrritert!, fortsetter hun. Med tre r-er og skikkelig groruddalstrøkk på første stavelse. «Irrrritert» - ikke «irriteeeert». Ingen er i tvil om at det nok har skjedd noe skikkelig ille.

Korpsmora som irriterer seg, spiller selv i korps. Dagen før spilte hun «Internasjonalen» i blå bukse, blå dressjakke og hvit skjorte. Helt i utråd med korpsreglementet. Det krever sorte uniformsbukser med press – og tilhørende uniformsjakke med blanke knapper, flettede skulderklaffer og gullsnor rundt venstre arm. Og nettopp derfor nå er hun oppgitt og høylydt.

– Det er altså så frekt. At noen har vært inni skapet mitt i vinter og sydd inn uniformen mens jeg ikke fulgte med, sier hun.

Vi andre puster ut. Og ler. Hun ler selv. Vi drikker mer kaffe. Uten sukker. Uten melk. Uten kjeks.

Det er vår. Og både sommerkroppen og bikinisesongen nærmer seg faretruende. Men først altså årets første kroppslige målestokk: 17. mai.

I fjor byttet jeg beltespenna på bunaden min, og benyttet anledningen til å få hjelp av en god venninne til å gjøre beltet litt lengre. Selv flyttet jeg en trykknapp, og overlevde dermed nasjonaldagen uten surstoffmangel.

Mens vi satt rundt kaffebordet, kom det stadig flere eksempler på folk som ikke får på seg bukser, jakker, bunader eller hva det måtte være. Det er jo leit, selvsagt. Og kanskje også både frekt og irriterende. Men det går jo opp og ned her i verden.

Vi får trøste oss med Karin Boyes nydelige dikt om våren:

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan

bindas i det frusna bitterbleka?

Ta det ikke for tungt om (skjorte)knappene brister. Sy inn en ny knapp med forsterket tråd, kjøp en større størrelse, eller spis én is mindre og ta deg en springmarsj. Det kommer til å gå bra! Det er jo vår.

Eller «Vår, tra-la-la-vår», som deLillos ville sagt. Hurra for det!


PS: Publisert med tillatelse fra tekstens hovedperson ;-)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags