Uten evne til skam blir vi utålelige

Foto:

Av
DEL

MeningerEtter at jeg skrev om Ropstad og abortsaken i forrige Kamilla med K raste deler av kristen-Vestfold, med flere, imot meg. En av dem som ville si imot og skrive et innlegg i nettavisen var Ingeborg Åstrali fra Re. Åstrali mener jeg burde skamme meg. ”Skam deg, Kamilla med K” var tittelen på innlegget hennes. Dette ga meg, ved første øyekast, en god latter, men noen dager senere begynte jeg å reflektere litt mer rundt dette med skam. La meg ta deg gjennom et lite refleksjonsnotat.

En av mine store favoritter når det gjelder både litteratur og psykologi er dronninga av livet : Sissel Gran. ”Uten evne til skam blir vi utålelige” skriver Sissel Gran i boka Hekta (Aschehoug, 2010). Sissel Gran er blant annet parterapeut og skriver godt om flere temaer, skam er et av disse temaene. Hun skriver at skam er en helt nødvendig følelse for oss mennesker. Den hjelper oss for eksempel å ha gode relasjoner til andre, og å regulere og tilpasse vår egen adferd sånn at vi kan være i verden på en ålreit måte. Skam er nødvendig. Men det er stor forskjell på å føle på skam og å be noen andre om å skamme seg.

Da Åstrali ba meg om å skamme meg lo jeg. Ikke bare fordi hun hadde tatt alt jeg skrev helt bokstavelig, men også fordi jeg ikke kan huske sist gang noen har bedt meg om dette, det kan faktisk hende at jeg har gått gjennom mitt lange liv, uten at det har skjedd en eneste gang. Og du vil i så fall kanskje kalle meg heldig, men for meg er dette en selvfølge. For selv om skam er en nødvendig følelse i våre liv kommer det sjeldent noe godt ut av å gå rundt å skamme seg.

Hvis jeg hadde gått rundt og skammet meg ville jeg vært en veldig annerledes person. Jeg ville ikke skrevet, jeg ville hatt en kjedelig jobb, jeg ville hatt mange pliktvennskap i livet mitt, og jeg ville hatt et anstrengt forhold til for eksempel kroppen. Hvis vennene mine hadde gått rundt og skammet seg ville flere av de homofile fremdeles vært inne i det trange klaustrofobiske skapet, hvis vennene mine hadde skammet seg hadde de hatt kjipe kjærester, forventede jobber, kjedelige klær og dårlige holdninger. For skammen kan begrense og ødelegge de livene folk innerst inne ønsker å leve. Det at noen føler seg berettiget til å kunne be andre (som de ikke kjenner) om å skamme seg, vel, det krever en god del hovmod.

Det kan være lett å forveksle skam med skyld, men det er ikke det samme, så jeg skal bare oppklare akkurat det. Forskjellen på skyldfølelse og skam er for eksempel at skyldfølelsen sier oss at vi har gjort noe feil, mens skam sier at vi er feil. Jeg tror ikke Åstrali mener at jeg er feil, den tviler lar jeg henne komme til gode, og da hun ba meg om å skamme meg gjorde jeg en skamløs dans på stuegulvet, men jeg mener likevel at man bør passe seg for nettopp dette.

Vi bør alle ha evne til skam, men vi bør ikke gå rundt å skamme oss, og vi trenger ikke andre til å fortelle oss når vi bør føle på skammen, det er de aller fleste i utmerket stand til å finne ut på egenhånd.

Og om du fremdeles ikke er helt sikker på hva slags skade skam egentlig kan gjøre, så vil jeg anbefale deg å lese om De skamløse jentene, en bevegelse som oppsto i 2016. Disse minoritetsjentene forteller oss hvorfor vi må stå opp mot negativ sosial kontroll, at vi må tørre å utfordre sosiale forventninger til oss. Vi eier ikke skammen andre prøver å påføre oss. Heldigvis.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags