Arbeid for alle – den viktige utfordringen

JOBB TIL ALLE: En jobb å gå til gir økonomisk uavhengighet for enkeltmennesket og et sosialt spillerom. Deltakelse i arbeidslivet gir mening, er identitetsskapende og er helsefremmende, skriver Thomas Berntsen.

JOBB TIL ALLE: En jobb å gå til gir økonomisk uavhengighet for enkeltmennesket og et sosialt spillerom. Deltakelse i arbeidslivet gir mening, er identitetsskapende og er helsefremmende, skriver Thomas Berntsen. Foto:

Av

I fare for å provosere mange av dere, vil jeg påstå at bompenger og strømpriser, IKKE tilhører kategorien av alvorlige utfordringer. Utfordringer, ja. Alvorlige, nei.

DEL

LeserbrevGjennom jobb og frivillig arbeid i lokalsamfunnet treffer jeg nesten daglig unge mennesker som står i fare for å falle utenfor arbeidslivet. Dette påvirker meg som engasjert i lokalpolitikken i Tønsberg-regionen. Statistikk viser at unge med psykisk uhelse eller nedsatt funksjonsevne sliter med å inkluderes i arbeidsmarkedet. Mye er blitt gjort de siste årene for å skape et mer inkluderende arbeidsmarked, men det er fortsatt noen som settes på sidelinja i dagens arbeidsmarked, og det skjer i våre lokale samfunn.

Norge er et av verdens beste land å bo i. Vi har små forskjeller oss imellom, høy tillit mellom folk, en høy grad av trygghet, og ikke minst har vi en velferdsmodell som kan misunnes. Likevel er det noen alvorlige utfordringer. Og i fare for å provosere mange av dere, vil jeg påstå at bompenger og strømpriser, IKKE tilhører kategorien av alvorlige utfordringer. Utfordringer, ja. Alvorlige, nei.

Utenforskap fra arbeidslivet er derimot en alvorlig utfordring og viktig å bekjempe. Utenforskap bidrar til at folk mister mulighet til å skape gode liv. Høy sysselsetting er en hjørnestein i vår velferdsmodell, og helt avgjørende for den høye levestandarden i Norge. En jobb å gå til gir økonomisk uavhengighet for enkeltmennesket og et sosialt spillerom. Deltakelse i arbeidslivet gir mening, er identitetsskapende og er helsefremmende. Mennesker i arbeid gir skatteinntekter til finansiering av tiltak for dem som ikke kan være i arbeid.

Dessverre er det noen som faller utenfor arbeidslivet, av ulike grunner. Vi snakker i dagens samfunnsdebatt om integrering og å få våre nye landsmenn ut i arbeidslivet. Vi snakker om hvordan barnefattigdom egentlig handler om fattige foreldre som ikke har adekvat arbeid og inntekt. Vi snakker også om skole, yrkesfag og opplæring for å sikre at dagens unge blir morgendagens arbeidere. Men gjør vi egentlig nok lokalt for å oppnå at «alle» er i arbeid?

Mange unge med funksjonsnedsettelse og redusert arbeidsevne er interessert i, og ønsker, å bruke restevnen i en yrkeskapasitet. Men, dessverre risikerer de å bli marginalisert, og til den grad at de utvikler lav selvtillit. Noen vil over tid også få vanskeligheter med å skille mellom funksjonsnedsettelsen og personligheten. Organisasjonen Unge Funksjonshemmede advarte for noen år siden mot det noen forskere kaller ‘selv-ekskludering’, hvor de ikke har noen tro på seg selv som interessante jobbsøkere, og går ut ifra at mulige arbeidsgivere er preget av fordommer mot funksjonshemmede eller personer med psykiske problemer. Resultatet er da at de heller ikke aktivt søker jobb, til tross for at det å komme i jobb er nettopp det de drømmer om.

For personer som vi vet vil få utfordringer i arbeidsmarkedet, er tidlig innsats noe av det viktigste vi gjør. For dem som er født med en funksjonsnedsettelse eller en tilstand som senere vil føre til nedsatt funksjonsevne, må vi tidligst mulig begynne med tiltak som kan kompensere og løfte frem arbeidsevne senere i livet. Dette prinsippet gjelder ikke bare for funksjonsnedsettelser, men også for psykisk helse. Det er en sterk sammenheng mellom psykisk helse og fullføring av skolegang, noe som i sin tur blir avgjørende for mulighetene man har på arbeidsmarkedet. Skal vi bekjempe utenforskap fra arbeidslivet, må vi rette fokus på forebygging og en tidlig innsats.

Samfunnsøkonomisk er forebygging og tidlig innsats billig mens det motsatte er dyrt. Det er faglige anbefalinger om å innføre flerprofesjonelle team i skolene, med sosial- og miljøarbeidere men også spesial- og barnevernspedagoger, som vil frigjøre lærere til å bruke tid på å undervise. I vår lokale region har vi begynt dette arbeidet – Tønsberg har fått miljøarbeidere og barnevernspedagoger ut i barne- og ungdomsskolene, og Færder kan skilte med spesialpedagoger i barnehagene. Dette har vi all grunn til å være stolte av, men det er fortsatt mer å gjøre. Som listekandidat i det nye Tønsberg ved høstens kommunevalg, er det mitt ønske at vi jobber for å få enda flere barnevernspedagoger ut i skolen og i barnehagene, og at vi gjør som i Færder og får spesialpedagog-stillinger i barnehagene. I tillegg må vi få arbeidsgiverne med på laget i å bidra til at det skapes arbeidsplasser for personer med funksjonsnedsettelser. Jeg mener at kommunen bør samarbeide med arbeidsgivere om å finne konkrete løsninger for et inkluderende arbeidsmarked, men rundt arbeidsgiveres ordinære behov på arbeidsplassen. For eksempel, kan kommunen legge til rette for universell utforming på arbeidsplasser, og sikre flere praksisplasser for unge med funksjonsnedsettelser eller psykiske helseutfordringer.

Utenforskap fra arbeidslivet er en alvorlig utfordring, og vi må legge til rette for at flest mulig av oss får delta i arbeidslivet og dermed skape gode liv. Vi må satse på arbeid for alle.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags