Byutvikling: Hvor unike blir norske byer når den samme arkitekturen benyttes overalt?

GRAND I BERLIN: Ikke mye gjensto, men det lille som var igjen ble i alle fall bevart. Foto Anne Amelie Thovsen

GRAND I BERLIN: Ikke mye gjensto, men det lille som var igjen ble i alle fall bevart. Foto Anne Amelie Thovsen

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Hva er så galt med de gamle bygningene? Hvorfor skal de rives? Hva skal de erstattes med?

DEL

Meninger 

Det er for tiden mange diskusjoner og ytringer i forbindelse med nybygg og byplanlegging det være seg Tønsberg, Teie eller omegn, og dette synes jeg er veldig spennende og ikke minst viktig.

Slik gjør de det der

Jeg er mye ute og reiser og blir inspirert av hva som gjøres i andre land og hvilke tradisjoner og tankesett de legger til grunn. Selvsagt har mange andre land mer å ta av, og dermed mer å vise til; de var herrefolk mens vi var underlagt andre i mange hundre år. Men samtidig vet vi at flere store byer i Europa mistet mye under 2. verdenskrig, ikke minst London og Berlin. Jeg kom nylig hjem fra Berlin, og det som forbauser meg, er hvordan de der tar vare på og integrerer det gamle i det nye.

Anne Amalie Thovsen

Anne Amalie Thovsen

De har kanskje et vemodig blikk på alt som ble rasert under bombingen i 1945, og derfor bygger de også opp tro kopier av gamle bygg, mens her har vi et få-det-vekk-blikk, og dermed har det som kommer opp av nye bygg en helt annen utforming og representerer i mindre grad stedets opprinnelse. Vi har for liten stolthet til det vi har og det vi er, og tror dermed vi må bygge stort og nytt og akkurat det samme som alle andre bygger.

LES OGSÅ: Denne gjengen får lov til å sette opp en 100 meter lang bygning langs Kanalen

To staselige bygninger

I Berlin var det to store fasjonable hoteller på 20- og 30-tallet, hvor blant annet Charlie Chaplin og Greta Garbo vanket; Adlon og Grand. Adlon står der som et fantastisk hotell den dag i dag ikke langt fra Brandenburger tor, men Grand som hotell fra den tiden er borte da 90 prosent av bygget ble ødelagt under krigen.

LES OGSÅ:   Mikaelskirkens ruiner restaureres

LES OGSÅ:  Hannemor og Tine kjempet og tapte Oserød

Men da muren falt i 1989, ble restene av Grand bevart takket være en lov for bevaring av tyske landemerker. Hele fasaden og rester av frokostsalen er bevart som et arkitektonisk museum; med dets overdådige utsmykking i neo-rokokko stil. Og 1950-tallets palmebakgård og sølvsal representerte en oppblomstrende tid i Berlin etter krigen.

LES OGSÅ: Skummelt når politikerne har hastverk i byggesaker

Alt dette er bevart – ikke på et tradisjonelt museum, men snudd ut som en del av fasaden til et nybygg, godt beskyttet av glassfasade som ble bygget i forbindelse med det storslagne og moderne Sony center på Potsdamer platz. (Påbegynt i 1996.) I tillegg blir deler av frokostsalen og hele Kaisersaal i dag benyttet som selskapslokaler for ulike event. Og over dette lokalet (Cafe Josty) som ligger i 1. etasje, består bygget av helt moderne hotell og leiligheter. På den måten er mye av historien bevart og tidligere Grand hotell fremstår som en bru til det moderne Berlin av i dag.

Denne bakgrunnshistorien hadde jeg ikke kjennskap til da jeg en kveld deltok på et event i disse lokalene. Jeg har selv benyttet gamle bygningsdeler i nybygg, så jeg ble veldig tent og inspirert der jeg gikk rundt i lokalet og tenkte; er dette moderne designkopier av gammel design eller er det originale gamle bygningsdeler? Svaret fikk jeg altså dagen etter da jeg fant informasjonstavlen foran bygget.

LES OGSÅ: Skulle rive idyllen, nå er det ingen som angrer

Litt er igjen, og det brukes

Mens rester av Grand hotell er benyttet som deler i et nytt bygg, er det et annet gedigent prosjekt på gang i Berlin. Når jeg sier «tro kopi av det gamle», mener jeg virkelig tro kopi. Berlin Slott som har sine eldste deler datert tilbake til 1443, blir i dag gjenoppført slik det fremsto i 1871 under fyrstene av Brandenburg. Slottet fikk store ødeleggelser under 2. verdenskrig, men ble ikke fullstendig ødelagt. Men hele bygningen ble sprengt i 1950 av DDR og erstattet med en lite pen betongkoloss.

Etter gjenforeningen i 1989 ble kolossen revet, slottet fikk tilbake sitt opprinnelige navn, og i dag er de godt i gang med å oppføre bygget som får tre fasader som er rekonstruksjoner mens én fasade får moderne form. Bygget skal benyttes til senter for kultur, kunst og vitenskap og har planlagt åpning i 2019. Totalkostnadene er ca. fem milliarder kroner. Men de startet arbeidet før det var fullfinansiert; de var fast bestemt på at dette skulle gjennomføres.

Så kommer jeg hjem og leser i avisen at de skal rive halve Teie haveby. Så vil de rive trebygget ved Hotel Klubben. Villa Møllebakken skulle vært revet (der var jeg med i arbeidet for å bevare det). Det gamle gymnaset (Bjørn Farmand) er revet, Slottsfjellskolen ville mange rive ...

Jeg spør meg selv: Hvorfor? Hva er det som er galt med alle disse gamle bygningene? Hva skal de erstattes med? Hvor unike blir norske byer etter hvert når den samme arkitekturen benyttes overalt? Er det bare økonomien som skal legge premissene? Kan vi lære noe av dem som har et sårt forhold til alt de mistet – som i Berlin – eller må vi vente til vi selv får den følelsen? Jeg har den allerede.

Anne Amalie Thovsen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags