Journalistiske lettvintheter i arkitekturdebatten

Av
DEL

LeserbrevJon Cato Landsverk tar helt feil om at jeg «sto på gangen i historietimene». Jeg var hjemme og leste pensum, og mer til. Etter hvert ga denne metoden meg en prøvet kompetanse til professorater i form, kunst- og arkitekturhistorie og til sist et professorat i estetisk teori. Landsverk, som tydeligvis alltid satt i klasserommet, havnet etter hvert som en middelmådig journalist i Tønsbergs Blad.


Allikevel gir han seg ikke med å diskreditere min fagkompetanse og mine kunnskaper innen kunst og arkitektur. Egentlig er det ikke lenger noe poeng i å imøtegå hans innskrenkede forståelse av funksjonalismen og den banale blokkbebyggelsen i kanalområdet. Skjønt hans monomane oppheng i forhold til Bauhaus-skolen fra 30-årene og kubismen, bør nok ofres en kommentar. Sett i forhold til blokkbebyggelsen i Tønsberg står ikke Bauhaus-skolen sentralt, heller ikke kubismen, som er en kunstnerisk uttrykksform med liten relevans for arkitektur. For øvrig ble funksjonalismen utviklet lenge før Bauhaus-skolen så dagens lys, først i USA, deretter i Europa, og det er i dette kraftfeltet norsk arkitektur fortsatt befinner seg.


Hvorfor Landsverk trekker inn kubismen, er meg en gåte. Tydeligvis også for ham selv, siden han hoster opp det gammelgreske mimesis-begrepet. «Mimesis» betyr etterligning, og er hos filosofen Aristoteles en metode for sann, det vil si empirisk kontrollerbar kunnskaps- tilegnelse, og ikke slik Landsverk tolker det «et uttrykk for beundring av figurativ kunst». Journalisten Landsverk har tydeligvis ikke lest Aristoteles, eller forstått betydningen av hans mimesis-begrep. Med litt innsikt i den aristoteliske metode om sann kunnskapstilegnelse, ville Landsverk kanskje ha skjønt noe mer av arkitektur og byutvikling.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags