Grøtvedt - en grinete gubbe?

Av
DEL

LeserbrevPaul Grøtvedt mener sterkt om mye, især i Færder kommune, og ikke minst om arkitektur. Mange i Færder mener etter hvert også mye om Paul Grøtvedt. «Hva har den mannen fått i seg? Maken til grinete gubbe som raser over det meste av nye bygg i Færder og omegn. Alt er galt! Og ikke et ørlite forslag til gode løsninger, bare en syrlig, ironisk og knusende dom over det meste som er bygd eller planlagt i distriktet – i stadig nye innlegg. Kan ingen få stoppet ham?»

Omtrent slik lød et hjertesukk jeg hørte forleden over et nytt Grøtvedt-innlegg. Mange mener det samme. Jeg er bare delvis enig. Riktignok er den monomane sarkasmen, klagingen og kritikken inderlig slitsom, for ikke å snakke om selvfortreffeligheten («dette kan jeg alt om; ingen må komme her og belære meg»). Når innleggene blir omtrent kjemisk frie for en litt mer oppløftende og konstruktiv tone, nærmest blottet for glimt i øyet og snev av varme, for ikke å si noen kloke nyanser, skaper det ingen god bunn for dialog og spennende samtale om temaet. Det blir bare et stup ned i skyttergravene. Det hadde vært å håpe at den skriveglade pensjonist med høy hatt, sur pipe og skarp penn hadde tatt hintet. Men det er kanskje å håpe for mye.

ARKITEKTURKRITIKK: Teie kirke er vel ingen praktfull katedral, mer en traurig boks. Her utfoldes likevel fra uke til uke et troens liv vi bare må takke Gud for, skriver Rolf Ekenes om Paul Grøtvedts angrep på moderne kirkearkitektur.

ARKITEKTURKRITIKK: Teie kirke er vel ingen praktfull katedral, mer en traurig boks. Her utfoldes likevel fra uke til uke et troens liv vi bare må takke Gud for, skriver Rolf Ekenes om Paul Grøtvedts angrep på moderne kirkearkitektur. Foto:

Irriterer meg over ufortynnet magesyre

Samtidig må jeg innrømme: Det går langt mellom hver gang så velskrevne og elegant formulerte avrettinger av annerledes tenkende står på trykk i Tønsbergs Blad. Like mye som jeg irriterer meg over Grøtvedts ufortynnede magesyre, nyter jeg formuleringene og det fargerike språket. Og dertil: Grøtvedt har etter min mening mange gode poenger i det han ytrer, om aldri så grinebitersk. Boligboksene langs Tønsbergbryggene er langt fra lekre, selv om de som bor der, stortrives. Jeg er med andre ord en aning bipolar hva gjelder denne krigerske tjømlings bidrag til folkeopplysningen. Klart vi må ha plass for slike penner; han må ikke slutte å skrive. Noen må si fra med både vidd og spidd. Men gjerne med litt mer sordin.

I TBs lørdagsbilag 2. november gyver Grøtvedt løs på et nytt tema: kirkearkitekturen. Om jeg vet lite om Grøtvedts fag kunsthistorie og arkitektur, vet jeg litt mer om kirker. I innlegget feller Grøtvedt sin knusende dom over mange nye kirkebygg: en gudløs kirkearkitektur, blottet for kristen symbolikk. Kirkene er blitt sjelegarasjer og likskur, den nye arkitekturen forflater den religiøse funksjonen. «Det guddommelige er fortrengt av en rasjonell og steril estetikk som underkjenner og avfeier enhver form for religiøsitet.» Og så videre. Et grotesk eksempel etter hans mening er den nye Våler kirke i Hedmark. Det avkristnede og åndsforlatte kirkerom i Våler ikke mindre enn bidrar til avkristningen av Norge. Ja, Grøtvedt antyder sogar at bak dette står ingen ringere enn Antikrist. Noe mindre duger ikke.

Bekymrer meg ikke over symbolikken

Jeg har sett ganske mange nye kirkebygg de senere årene. Ikke alle treffer like godt hva arkitektonisk utforming eller kristen symbolikk angår. Men mange gjør det – om enn aldri så uvante i form og fasong. Vi har bare godt av litt brudd med det vante. Jeg har bodd to titalls år i Afrika. Skulle man dømme etter arkitekturen og utsmykningen til de enkle kirkene på den afrikanske landsbygda med sine grastak, bambusvegger og plankebenker, var det knapt kristentro å finne. Så er det motsatte tilfelle: Neppe noe sted står kristentroen sterkere enn i Afrika, med overfylte kirker og levende tro.

Kirkene blir tommere og tommere for kristen symbolikk, klager Grøtvedt. Det bekymrer meg mer når kirkene blir tommere og tommere for bibelsk forkynnelse og et frigjørende evangelium – og etter hvert også for mennesker; de tingene henger sammen. Her har vi en stor utfordring både i Den norske kirke og i frikirkene. Jeg greier ikke å øse meg opp over Våler kirkes utseende. Den er utvilsomt rar og kanskje er den lite pen, hva nå det vil si. Men hva gjør det hvis kirken fylles av åndsbåren forkynnelse, av barn, unge, voksne og gamle som møter Jesus og lever troens liv under de rare tårnene? Teie kirke er vel heller ingen praktfull katedral, mer en traurig boks. Her utfoldes likevel fra uke til uke et troens liv vi bare må takke Gud for.

Jeg tror avkristningen av Norge mye mer påvirkes av andre faktorer enn estetikk, arkitektur, kunst og symboler. Da handler det mye mer om teologi, tro og bibelsk formidling. Men trenger det være noen motsetning? «Det ene skal gjøres, det andre ikke unnlates», sa kirkens Herre.

Men sammen med mine afrikanske søsken vet jeg hva jeg ville sette først.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags