Kulturkriminalitet i blokkarkitektur og byutvikling

Av
DEL

LeserbrevI kjølvannet av en stadig mer hektisk samfunnsutvikling dukker det opp forandringer i natur og miljø som ikke er gunstig hverken for menneske eller natur. Vi er godt kjent med irreversible naturinngrep av det ubotelige slaget, og har derfor skapt lovverk for å beskytte det naturgitte livsgrunnlaget. I 1970 fikk vi naturvernloven, som beskytter naturmiljøet, men ikke kulturmiljøet. Kulturminneloven kom først i 1978, med senere tillegg, som et supplerende vern mot miljøkriminalitet på kulturens område. Lovverket mot miljø- kriminalitet har altså to hovedområder, bekjempelse av naturkriminalitet og kultur- kriminalitet.

På politiets hjemmesider gis det en kortfattet fremstilling av kulturminnelovens formål, som består i å verne om «kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon (…) både som del av vår kulturarv og identitet, og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning» (§ 1). I paragraf 2 bestemmes kulturminner som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng».

Det er ikke vanskelig å skjønne at områder som Teie haveby og Tønsberg by faller innenfor kulturminnelovens vernebestemmelser, og at alle store endringer i havebyen og byens historiske egenart derfor må utredes og vurderes med kritisk oppmerksomhet. Når det gjelder Tønsberg, Norges eldste by, så burde kulturminneloven umiddelbart ha stått i sentrum for all saksbehandling og alle politiske vedtak som berører arkitektur og byutvikling. Det tar selvsagt tid å implementere lovens ånd i den kommunale driften, og dermed få ansatte og tillitsvalgte til å forstå at Tønsberg er kulturhistorisk verdifull, av den grunn også en vital resurs og identitetsmarkør for innbyggere og kommuneforvaltning.
Når vi ser på byutviklingen i Tønsberg de siste tiårene så synes byens historiske forankring å ha mistet kontakten med lovverk og reguleringsbestemmelser. Den kulturhistoriske egenarten og identiteten til Norges eldste by smuldrer nå gradvis opp og har de siste årene blitt utsatt for en systematisk rasering. Dette handler ikke om en byutvikling av det historiske Tønsberg, eller en tilpasset sådan, men om en by-avvikling, som er styrt av utbyggere. Bare ved å se på den massive blokkbebyggelsen langs kanalen og den spredte kassearkitekturen på bysiden, så forstår vi at dette er brudd på både kulturminnelov og reguleringsbestemmelser.

Da er vi over i miljøkriminalitet, administrativ sløvhet og politisk dårskap, for å sette ord på den byutvikling og arkitektoniske uforstand som nå herjer i Tønsberg. Fraværet av helhetlig planlegging i forhold til byens historiske egenart er iøynefallende, men mest dominerende er blokkbebyggelsens mangel på estetiske kvaliteter og tilpasning. Byen blir stadig mer historie- løs og tømt for særpreg, vi finner den samme pregløse arkitekturen over hele kloden, som om den er utrykk for en verdensomspennende utryddelse av alle kulturverdier og historiske tradisjoner.
At denne prosessen, som nå pågår med full tyngde i Tønsberg og på Teie, bryter med kultur- minnelovens paragrafer, er åpenbart. Og som lovbrudd betraktet er bruddene av kriminell karakter. Om noen tømmer tonnevis med tungolje i kanalen, så er det naturkriminalitet, mens sterile høyblokker langs kanalen og i Tønsberg sentrum, med ødeleggende effekt på byens eldre bebyggelse, og styrt av hensynsløse utbyggere, blir av politikerne betraktet som akseptabel byutvikling. Naturkriminalitet er lovbrudd og straffbart, kulturkriminalitet er derimot politisk stuerent, skjønt utbyggergeskjeftens mishandling av by og landskap minner mer og mer om mafiametoder.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags