Jeg ga opp Bærum (for trangt) og Frogner (for mange damer med hårløse tempelhunder) for livet i Åsgårdstrand

Spaltist John Olav Egeland

Spaltist John Olav Egeland Foto:

Av

Noen reiser varer nesten hele livet.

DEL

Meninger Min vei til Vestfold har vært en slik reise. Det er ikke mer enn seks år siden jeg ga opp Bærum (for trangt) og Frogner (for mange damer med hårløse kinesiske tempelhunder på armen), og satte kursen mot Åsgårdstrand. Men det var bare siste etappe i en prosess som begynte på Tjøme da jeg var guttunge helt sist i 1950-åra. Mer om det om litt.

For tolv år siden skulle drømmen om et liv i Vestfold realiseres på Veierland. Det kjørte seg fast i en juridisk kappestrid der den egentlige motstanderen var en av distriktets kjente vriompeiser. Tomtekjøp på Veierland kan være like krevende, utmattende og komplekst som konflikten om boplikt. Vår side vant fram, men da hadde flyttelasset allerede gått til byen med de hvite trehusene, en passende størrelse og en tydelig lokal identitet. Det var ingen tilfeldighet at Edvard Munch valgte Åsgårdstrand, og at så mange av hans beste bilder er malt her. Lyset er helt spesielt og samspillet med fjorden og landskapet intenst og vedvarende. I tillegg kommer de andre viktige momentene: Levende lokalsamfunn, rik historie og tydelig kulturell identitet, gode kommunikasjoner, et universitet i gåavstand, nærhet til alt av handel og offentlige tjenester og en plassering midt mellom to andre, nokså ulike byer.

Og så må jeg ikke glemme det som er under vann: Sjøørret, makrell, krabbe og hummer i sesongen. Alle riktig gode byer tilbyr fiske nesten ved stuedøra. Den muligheten veier helt opp for energien jeg må bruke som togpendler til jobben i Oslo og Dagbladet. For så vidt er det overraskende at jeg på slutten av arbeidslivet har fått Skoppum stasjon som et dreiepunkt i tilværelsen. Den så jeg ikke komme. Men jeg er glad i togreisen, har respekt for folkene som jobber i Vy, men er lite begeistret for regjeringens jernbanepolitikk.

Vestfoldbanen er uansett en strekning jeg alltid har kjent godt. Min første togreise alene var fra Vestbanen (som nå er Nobels Fredssenter) til Tønsberg og forbi steder med mystiske navn som Moskvil og Smørstein. Så overtok Øybuss med en lang og snirklete tur over den skremmende Vrengenbrua og fram til Helgerød og Korneliussens landhandel, nesten ved Verdens Ende. Til morfars nykjøpte, gamle hus med stor tomt, glassmalerier med trompetengler, utedo og tyskerbunker i åsen rett bak som grøssende påminnelse om krigen. Det var også her jeg som niåring ble varig skremt av verdens ondskap. Fra den gamle radioen – beslaglagt under krigen – fortalte stemmene om rettssaken i Jerusalem mot Adolf Eichmann. Mannen som utviklet folkemord fra verbal raseideologi til logistikk. Da skrev vi 1961.

Kontrasten kunne ikke vært større. For en guttunge fra Bærum var somrene på Tjøme tidlig på 60-tallet en sammenhengende opplevelse av lek, læring og intens nærhet til naturen. Jeg var så heldig at jeg tidlig fikk gode lokale venner som både myndige og stolte innførte «badegjesten» i landskapet og alt som måtte studeres og utforskes. Slik lærte jeg det meste om det som finnes fra Havna til Torås fort (vi snek oss inn), Mostranda Camping, Moutmarka og Verdens Ende. Ennå husker jeg at det var en emu – en slags australsk struts – i dyreparken i det som nå er nasjonalparksenter. Jeg så den en gang på høsten i piskende regn og vind og tenkte at den fuglen er ensom og langt hjemmefra. Lærdom: Ha vinger, hold deg unna alle som lager sperrer.

Jeg er oppvokst i Morgenbladet og har jobbet i Dagbladet i 40 år. Mine første betalte jobber var likevel på Tjøme. Guttegjengen jeg var med i solgte aviser på campingplassene, men mitt egentlige gjennombrudd kom da en av dem ville ha sommerferie. Fra jobben som avisbud for Tønsbergs Blad. Svært unge Egeland tok over ruta fra Havna til Verdens Ende. Det gikk på et vis og etter endt tjeneste møtte jeg opp i ekspedisjonen i Tønsbergs Blad og fikk 115 kroner.

Nå er jeg tilbake.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags