Vår neste Munch må slippe å male trafikkmaskiner

Av

Det hender jeg tar en kveldstur til Edvard Munchs lille fiskerstue ned mot fjorden. For å oppleve lyset, ta inn fjorden og landskapet og kjenne at jeg lever. Det er en kur som anbefales, og den er aldeles reseptfri og gratis.

DEL

MeningerVår største kunstner - med sitt komplekse og krevende sinn - visste hva han gjorde da han slo seg ned her. Behovet for nærhet til naturen og naturkreftene er ikke blitt noe mindre siden siden Munch malte menneskene og Vestfold-landskapet inn i kunsthistorien.

Bildene fra Åsgårdstrand er ikke bare blant de beste i hans produksjon. De er også spill levende og utfordrende mer enn hundre år etter at de ble skapt. Edvard Munch har dessuten en plass i den pågående debatten om norsk identitet: Det er ingen uforsonlig motsetning mellom det norske og det som er internasjonalt. Du behøver ikke være rosemaler for å være norsk kunstner. Du behøver ikke være romantiker for å skjønne naturens betydning.

Jeg er togpendler på syvende året. Skoppum stasjon er navet i min personlige infrastruktur. Togturene gir god mulighet til å reflektere om menneskene, naturen og livet på vår del av kysten. Det er få steder det er så overdøvende stille som i et venteværelse på Vestfoldbanen når klokka er mellom seks og syv om morgenen. Særlig når det er mørkt, kaldt og vått ute, og toget til Oslo er forsinket. Tausheten er tyngre enn i Østerdalen, og på perrongen likner det hele film noir fra Østblokken før Muren falt.

Hva er det som driver mennesker til å stå opp på ukristelige tider, håpe på en ledig parkeringsplass på stasjonen og bruke tre timer på reise hver dag? Vestfold sender jo mange pendlere til Kongsberg, Drammen, Asker, Bærum og Oslo. Selvsagt handler det om jobb, inntekt og boutgifter. Men det må også dreie seg om at folk ikke vil gi slipp på sine røtter. Om tilhørighet til samfunn og natur som ennå har andre kvaliteter enn de som finnes i hovedstaden. Det er her de vil være, selv om det gjør livet mer komplisert.

Som innflytter og pendler er jeg nokså vàr for dette. Nærheten til Oslo har mange fordeler, men byr også på utfordringer. Det er forventet stor vekst i folketallet i Oslo-området, men arealene for nye boområder er begrenset. Veksten vil bli forskjøvet til tettsteder og byer utenfor selve Oslo som er knyttet til hovedårene for persontransport. Foreløpig har Romerike, Bærum og Asker tatt unna mye av denne veksten, men den kommer også i vår retning. Det er jeg selv et eksempel på.

En slik utvikling behøver ikke være noen ulykke for våre lokalsamfunn. Men det krever politisk kløkt å manøvrere i store samfunnsendringer. Ikke minst gjelder det transport. Tønsberg har allerede et så stort trafikk- og parkeringsproblem at jeg kvier meg for å dra dit. Om morgenen er trafikken gjennom lille Åsgårdstrand så massiv at det er vanskelig å komme seg inn i den. Og det må jeg, for det er ingen bussforbindelse direkte til Skoppum.

Dette er mer enn et symptom. Problemene jeg kjenner så godt fra Oslo-gryta er her allerede. De har ennå ikke tatt noe kvelertak på natur og livsvilkår, men veien er ikke så lang. La meg legge til: Jeg er ingen fiende av bilen. I Bærum eller på Frogner kunne jeg nok klart meg uten. Ikke her. Det perspektivet synker raskt inn når man beveger seg utenfor det tette transportnettet som finnes i Oslo-området. Du behøver ikke dra til Sogn eller Porsanger for å forstå det.

Men bilen må også bli en del av balansen mellom natur og menneskelig aktivitet. Hvis det ikke skjer, kommer vi til å miste den friheten som egen transport gir oss. Skal vi forsvare verdifull natur og matjord trenger vi en forening av et nytt verdisyn og kraftfull politisk vilje. Investorenes og entreprenørenes kalkyler er en altfor snever målestokk når det gjelder verdi og lønnsomhet.

Matjorda kan brukes i tusen år til. Naturen varer evig om den behandles med respekt. Vestfold forener disse verdiene: En særpreget kystnatur og et markant kulturlandskap. Norges eldste by må se dette. Vår neste Munch må slippe å male trafikkmaskiner.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags