Her velger de voksne barna og leken først

Foto:

Av

Å velge mennesket før metoden – det er i det relasjonelle kvaliteten ligger.

DEL

LeserbrevFremmer eller hemmer vi barns psykisk helsefremmende miljø med de valgene vi gjør som ledere i Tønsberg kommune sine barnehager? Det er mye makt i de valgene vi tar. Det får konsekvenser. Det krever at vi er logget på og har en dyp faglig forankring og forståelse for vår pedagogiske praksis.

En nyansatt assistent kommer inn døra. «Smil – du er på scenen», står det på døra til garderoben. Hun har vært noen uker på jobb nå, og har gjort seg noen erfaringer om hva det vil si å være ansatt i en Tønsberg-barnehage – i Østre Slagen barnehager.

Hvorfor gjør vi som vi gjør?

Den nyansatte sa det i personalmøtet kvelden før: «Det som er så kult er at nå skjønner jeg mer av opplæringen jeg har fått som nyansatt, jeg kjenner det igjen i måten dere voksne er på. Dette blir spennende.»

En annen nyansatt forteller: «Jeg opplever at det er sånn på ekte, hvis jeg går bort og snakker med en voksen ute, som vi brukte å gjøre der jeg var før – svarer vedkommende på en hyggelig måte, men snur seg fort tilbake til barna og til leken. De velger barna!»

Helt fra den nyansatte kom inn på intervju har det blitt stilt krav til refleksjon. I intervjuene skal søkeren reflektere over en praksisfortelling. Gjennom disse refleksjonene får vi fram verdier og holdninger og synet på barn. Det er viktig at det gir gjenklang i våre grunnleggende verdier. Vi legger vekt på opplæring og veiledning, og både pedagoger og fagarbeidere møter ansatte som er vant til å sette ord på egen praksis. Hvorfor gjør vi som vi gjør?

Pålagt å jobbe med selvutvikling

Ingenting blir overlatt til tilfeldighetene. Vi er feiltastiske og erkjenner at vi alle er på en evig dannelsesreise. I våre barnehager er vi pålagt arbeid med selvutvikling.

En gutt gråter – han nærmest hyler. Plutselig snur han seg og slår jenta som sitter bak. Atferden hans viser at han nå ikke har det greit. Personalet ser ikke helt hvor det kommer fra, men vet at bak atferden ligger det en følelse. Pedagogen er i andre enden av rommet. Fagarbeideren som er nærmest går bort til han. Hun er rolig og sier: «Du må ikke slå Trine» og er varm i møte med gutten. «Nå så jeg at dette ble vanskelig for deg.» Hun ber Trine gå til pedagogen for å for trøst, hun blir der for gutten og trøster han og holder eget affektnivå nede. Hun bekrefter følelsen han har og hun tåler det. Hun er rolig og nær. De vet ikke helt hva som trigger barnet, men de vet han har noen tidlige erfaringer i livet som ikke har vært så gode for han. Etter en liten stund går gutten inn i det andre rommet, sammen med fagarbeideren setter de seg ned. Gutten kryper opp i fanget med en bok, tydelig sliten etter å ha vært på god vei ut av toleransevinduet.

Her kan vi gjøre forskjell i barnets liv

Pedagogen har kontakt med fagarbeideren og gir henne tommel opp. Nå sto hun i det. Det har vært en av utviklingsmålene til fagarbeideren, tidligere har hun syntes det har vært så vanskelig å tåle de vonde følelsene til barna. Hun har jobbet med å forstå hva som trigger henne, og hvordan hun kan møte barna på en annen måte, som gir barn støtte i sin emosjonelle utvikling. Vi bruker tid på å sette ord på følelser sammen med barn.

Det er i relasjonene kvaliteten ligger, det er her vi kan gjøre en stor forskjell for barns liv her og nå og i et fremtidsperspektiv. At vi i Tønsberg-barnehagene har så stort fokus på relasjoner, lek, inkludering og språk, og bygger vår pedagogiske praksis på dette, gjør meg stolt og ydmyk. Vi må være til stede mentalt og fysisk for de minste barna. Det kreves en spisskompetanse. Det er valg vi vet fremmer psykisk helse i barnehager- høykvalitetsbarnehager! For det er det vi vil ha!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags