Det verste jeg kunne tenke meg var at mitt barn skulle ha de samme følelsene for meg, som jeg hadde hatt for mine foreldre

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Det jeg skal skrive om nå, er vanskelig for meg, men kanskje desto viktigere. Og hvis det jeg skriver kan hjelpe noen, hvis det gjør at mennesker snakker med hverandre om viktige ting, er det verdt det.

DEL

MeningerI sommer leste jeg en artikkel i Morgenbladet om barnevernet, skrevet av en barnevernspedagog med lang fartstid (35 år). Hun skrev om sine refleksjoner, om en barnevernspedagogs hverdag og hvordan mennesker som jobber innen barnevernet er mennesker. Mennesker som lærer, feiler, blir opprørte over det de ser, knytter seg til menneskene de møter (både barn og foreldre).

Hun forteller hvordan hun ønsker å møte alle parter med respekt, samtidig som barnas beste skal være i fokus, men at hun har dager hvor hun er sliten og det er vanskelig å stå i konflikter, hvordan hun møter seg selv i døra og får større selvinnsikt i møtet med en far som ønsker å få tilbake foreldreretten for et barn. Faren møter barnevernet med skitne tallerkener og skittentøy i gangen. Er det vanlig? Så kommer barnevernspedagogen hjem til seg selv og innser at hennes hus ikke ser helt annerledes ut en fredags ettermiddag.

Hvor går grensen for hva som er godt foreldreansvar?

Jeg rørte ikke alkohol

Det jeg skal skrive om nå, er vanskelig for meg, men kanskje desto viktigere. Og hvis det jeg skriver kan hjelpe noen, hvis det gjør at mennesker snakker med hverandre om viktige ting, er det verdt det.

Da jeg ble gravid med mitt første barn, kom det ekstra mange følelser inn. Livet jeg hadde levd til da, som egentlig bare hadde bestått av å leve og være helt forskjellig fra mine foreldre. Jeg rørte ikke alkohol. Den første slurken vin tok jeg da jeg var 18 og ble ut´a meg i det effekten av alkoholen kjentes, livredd for å ende på gærne sida, og holdt derfor hele greia til et minimum. Jeg var god på skolen og i jobb. Jeg viste ikke tegn til psykisk ustabilitet. Jeg følte derfor at omverdenen «likte» meg, noe som føltes viktig. 

Jeg skulle nå være en helt forskjellig forelder fra det mine foreldre hadde vært. Mitt barn skulle ikke leve slik jeg hadde gjort, og det verste jeg kunne tenke meg var at mitt barn skulle ha de samme følelsene for meg som jeg hadde hatt for mine foreldre. Instinktet mitt slo hardt inn: Jeg skulle verne.

Mange mente barnet kom til å trenge en bestemor

Jeg husker hvordan jeg kuttet kontakten helt med mamma en stund. Menneskene rundt meg mente at jeg burde se at barnet kom til å trenge og spørre etter en bestemor, men under hele graviditeten holdt jeg henne ute. Jeg hadde hørt om hvordan en mors sinnelag kunne påvirke fosteret, og det skulle ikke komme inn noen forstyrrelser, av noen sort. Ikke så lenge det var pust i lungene mine. Det var hardt å ikke dele dette med en mamma. Ikke kjenne på støtte. Ikke kjenne på at «Det går nok bra. Dette har vi vært med på før». Ikke ha en mamma som kommer på sykehuset når du har født.

Jeg husker enda hvor krass stemmen min var da mamma ringte for ente gang, beklaget seg over oppførselen min og sa hun følte seg gul og blå av min behandling av henne. Jeg hadde aldri vært så klar som da jeg sa: «Om jeg skulle fått et fysisk blåmerke for hver gang du har gjort noe mot meg, så hadde jeg vært gul og blå for lenge siden». Så la jeg på, og vi snakket ikke sammen på måneder. Noe hadde forandret seg. Gjennom alle årene hadde jeg vernet om mamma. Nå var det noen som var viktigere. Barnet mitt.

Redselen for ikke å være bra nok

Jeg husker så godt en opplevelse da jeg lå alene på rommet med barnet mitt. Følte meg ensom. Det eneste jeg tenkte på var barnet mitt. Pustet det? Fikk det nok å spise? Fikk det nok kjærlighet? Jeg satt halvveis i sengen, med barnet i armene, sittende på en frossen pose for å døyve smertene og kjente at tårene strømmet på. Jeg vet det sies at babyblikk ikke kan festes, men jeg er sikker på at barnet mitt da så opp på meg.

Jeg skvatt til, og bestemte meg der og da for å være sterk. Barnet mitt skulle ikke behøve å bære meg. Jeg visste altfor godt hva det innebar. Jeg tok meg sammen. Jeg gjorde derfor det jeg trodde var best. Jeg ammet, noe som var ganske uvanlig i Frankrike, laget all mat fra bunnen av, strikket tøybleier og kjøpte miljøvennlige klær, leste meg opp på de «riktige» lekene, sov ikke om nettene, selv når barnet sov, for å våke over ... Men det verste var redselen. Redselen for at barnet ikke la på seg nok (var melka mi god nok?), redselen for at barnet skulle bli syk (hadde jeg gjort noe feil?), redselen for ikke å være bra nok.

Etter et par uker hjemme, fikk vi tilbud om hjemmebesøk, som alle familier får i Frankrike, og det knøyt seg her og der. Hva skulle de se på? Var det skittent? Var ikke barnerommet godt nok? Ville de se bak fasaden min, hvor jeg kom fra? Redselen min? Skammen min? Jeg klarte ikke å se for meg et møte med noen jeg forbandt med barnevernet, takket nei, og bestemte meg heller for å bli en enda bedre mor. En som ingen kunne si noen ting på.

Det er det her jeg vil ha fram. Skammen. Redselen. Mangel på storsinnethet. Mangel på kommunikasjon. Jeg tror at hvis vi ble bedre på å kommunisere i samfunnet, se mennesker for det de er i stedet for å hele tiden ville kategorisere, ville mange mennesker få det bedre. Hvis terskelen ble lavere, ville flere mennesker stå fram med det de har på hjertet, og med det kunne vi snakke om ting før det blir et problem. Vi har mye å lære av hverandre. Av barn, unge, eldre, friske, syke, akademikere, håndverkere. Det er rom og behov for alle! Det er en slik verden jeg vil ha for barna mine.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags