Nå har det skjedd igjen. En tragedie i barnevernet. En gutt som er under barnevernets omsorg dør.

MÅ PRIORITERES: Kritikken mot barnevernet kommer fra mange hold. Noe av kritikken er berettiget annen ikke, skriver professor Bjørn Øystein Angel.

MÅ PRIORITERES: Kritikken mot barnevernet kommer fra mange hold. Noe av kritikken er berettiget annen ikke, skriver professor Bjørn Øystein Angel. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

I disse valgtider må dere politikere også tenke på andre ting enn bompenger og vindkraft – forstå meg rett, dette er viktig politikkområder. Men det er jaggu meg barn og familier i barnevernet også, skriver professor i barnevern Bjørn Øystein Angel.

DEL

LeserbrevNå har det skjedd igjen. En tragedie i barnevernet. En gutt som er under barnevernets omsorg dør. Han er plassert i en barneverninstitusjon, Stokkekollektivet. Institusjonen anmeldes.

Barn er ikke i barnevernet for ingen ting. Det er et liv og en historie bak hvert barn og hver familie. Målet er de skal få et bedre liv i barnevernets regi, ikke en forverret livssituasjon.

Saker i barnevernet vil alltid bli omtalt og diskutert i media, det ligger i sakens natur. Å diskutere og belyse barnevernet fra ulike sider er nødvendig, samtidig som det også er en krevende sjanger.

Etter 25 år som forsker i barnevernet kan jeg som mange andre som har befatning med barnevernet konkludere med at det eksisterer ingen quick-fix løsning.

Det er mange forhold ved barnevernet det er grunn til å stoppe opp ved. Barnevernet har et krevende og sammensatt samfunnsmandat. Kritikken mot barnevernet kommer fra mange hold. Noe av kritikken er berettiget annen ikke. Barnevernet kritiseres for å ikke opptre med respekt og verdighet overfor barn og deres familier. Videre at behovet for tverrfaglighet ikke er satt i system verken utdanningsmessig eller organisatorisk. Barnevernet har ingen sterk tradisjon for kritikk, verken det å håndtere ekstern kritikk eller intern fagkritikk. Disse forholdene er nok forankret i en rekke forhold. Barnevernsarbeid er opp gjennom historien blitt ansett som et handlende praksisfelt mer en det å reflektere kritisk. I tillegg er barnevernet satt på «sparebluss» ressursmessig og dermed blitt værende et lavstatus yrke.

Barna i barnevernet trenger solide voksne og de trenger i særdeleshet voksne politikere som tar ansvar. Det holder ikke å hele tiden å peke på at det er kommunenes ansvar, slik vår barneminister Kjell Ingolf Robstad gjør. Ved å påberope seg dette standpunktet så har han ekskludert seg selv som en ansvarlig tillitsperson i samfunnet.

Politikere: Slutt å forsøke å score billige politiske poeng når dere snakker om barnevern! Gå sammen, gi barnevernet personellmessige ressurser til å møte barna og familiene deres på en verdig måte. Mangel på ressurser kan føre til at barn og unge og deres familier ikke blir møtt på en skikkelig måte. Barnevernet har ikke tid å gjøre jobben sin.

I ett av mine forskningsprosjekter intervjuet jeg barn og ungdom som hadde flyttet mange ganger under barnevernets omsorg, hjemmefra, til institusjon, ulike beredskapshjem, fosterhjem, institusjoner og hjem igjen, og så videre. En av ungdommene fortalte at hun hadde sagt til de voksne i barnehagen at pappa slo mamma, han slo henne og hennes søsken. Ingen ting skjedde. Det samme gjentok seg på skolen. Til slutt «slo» hun seg vrang (rømninger og rusing) for å bli sett. Hun fortalte om møter med gjentagende ukjente representanter for barnevernet – sikkert gode grunner til at en og samme ansatt i barnevernet ikke fulgte henne opp over tid. Dette barnet beskrev et barnevern som opptrådte foraktelig. En annen ungdom bodde i fosterhjem da jeg intervjuet henne. Da jeg spurte hva som nå var en forskjell (hun hadde slått rot i fosterhjemmet) svarte hun. «Hun spurte om hvordan jeg hadde det!» Et brutalt svar! Likevel et svar som forteller om at det går an og at en krevende periode i et barns liv kan snu til det bedre når en har tid til å gi barn opplevelse av å bli sett på en skikkelig måte.

Et annet område innen barnevernet som det i liten grad har vært rettet interesse for er foreldrene som blir fratatt omsorgen for sine barn. I media og i en del av faglitteraturen kan vi høre at foreldre mister omsorgen for barna sine. Jeg har ikke møtt en eneste forelder som har mistet omsorgen for sitt barn. En kan miste et nøkkelknippe, men ikke sine barn. De har blitt fratatt omsorgen for barna sine. Den fortvilelse, sorg, sinne og skam disse foreldrene opplever er dramatisk og fortellinger om barnevernets og samfunnets svikt er mange. Her har vi som samfunn mye å gjøre, selv om familievernet og enkelte frivillige organisasjoner gjør noe systematisk for å møte disse foreldrenes fortvilede situasjon.

Selvfølgelig er det mange faktorer som betyr noe for om barnevernet får utført sitt samfunnsmandat på en forsvarlig måte. Ny barnevernslov er under behandling, utdanning og kompetansenivå og krav for de som arbeider i barnevernet er under konstant vurdering og diskusjon, både i de politiske arenaene og i fagmiljøene. I forbindelse med ny barnevernet har Barneombudet kommet med flere uttalelser – lytt til Ombudet!

Barna og dere familier i barnevernet fortjener ansatte som har tid, kompetanse og forstand til å møte hvert enkelt barn og familie slik de er i behov av. For å få dette til må det også mye politisk vilje til på alle nivåer – og alle gode krefter dra i samme retning.

I disse valgtider må dere politikere også tenke på andre ting enn bompenger og vindkraft – forstå meg rett, dette er viktig politikkområder. Men det er jaggu meg barn og familier i barnevernet også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags