Sunt bondevett alene er ikke nok når man skal avgjøre hvem som skal ha omsorg for barn

AVGJØRENDE: Det er et stort ansvar å skulle være med på å bestemme hvor et barn skal vokse opp. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

AVGJØRENDE: Det er et stort ansvar å skulle være med på å bestemme hvor et barn skal vokse opp. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Trude Trønnes stiller et viktig spørsmål i sin spalte i Tønsbergs Blad lørdag 21. oktober: Hva er god nok omsorg? Spørsmålet er stadig tilbakevendende for fagpersoner som jobber med omsorgsvurderinger.

DEL

Meninger 

Hvor skal grensen gå for hva som er godt nok, og hva som ikke er det? Og ikke minst; hvordan skal vi sikre god nok kvalitet på vurderingene som gjøres slik at vi kan feste lit til dem?

Trønnes peker også på et annet aspekt som sakkyndige er og bør være opptatt av; fagpersoners egne sosiokulturelle/kulturelle briller bør ikke gjøre sakkyndige svaksynte i sine vurderinger. Trønnes beskrivelse av en sakkyndig psykolog som er opptatt av om foreldre har kjennskap til fagtermer i psykologien som «tilknytning» og «mentalisering», og bruker foreldres manglende kjennskap til begrepene i sin vurdering av foreldres omsorgskompetanse, virker å bero på en misforståelse.

LES OGSÅ: Hva er god nok omsorg?

Ikke bare teoretiske begreper

Først; tilknytning og mentalisering er ikke bare teoretiske begreper, tilknytning og foreldrementalisering leves og erfares av barnet, og det påvirker barnets hjerneutvikling. Mentalisering handler om foreldres nysgjerrighet på barnets opplevelser, og innebærer at forelderen forstår at barnets handlinger er uttrykk for en opplevelse. En annen måte å definere foreldre mentalisering er «å se barnets verden og seg selv med barnets blikk».

En pappa som skjønner at babyen skvatt fordi han ga leken for brått, og trekker leken litt unna babyens ansikt, eller en pappa som skjønner at babyen trenger å løftes opp fordi babyen sutrer og strekker armene sine mot pappa, er en pappa som mentaliserer. Mentalisering handler ikke først og fremst om evne til å reflektere, men om evne til å romme og roe sitt barns følelser vist gjennom sensitive handlinger overfor barnet.

LES OGSÅ:  Du har en viktig jobb, du som er valgt til å være med på å styre landet

Mål for tilknytning

Tilknytning handler om barnets erfaringer med sin omsorgsperson. Spesielt handler tilknytning om barnet kan stole på at det kan bruke omsorgspersonen til å føle seg trygg, både når barnet er ute av seg, men også når det trenger å dele glede og begeistring i sin utforskning av verden. Metoden som brukes til å måle tilknytning kan vi feste lit til dersom den er utført av sertifiserte fagpersoner.

Det er flere grunner til at analyser av samspill og kartlegging av foreldres mentaliseringskapasitet bør inngå som del av en grundig omsorgsvurdering.

Én årsak er at metodene bidrar til at fagpersoner skjerpes i å holde fokus på barnets opplevelse av omsorgen, og ikke om måten omsorgen gis på stemmer overens med fagpersonens kulturelle preferanser.

Samspillsanalyse kan være nyttig

En annen årsak er økt kunnskap som viser at foreldres mentaliseringsevne har betydning for foreldres omsorgsutøvelse, for samspill og for barnets utvikling av tilknytning, læring, språk, vennskap og håndtering av følelser. Nyere kunnskapen viser oss også at fraværet av god nok emosjonell omsorg kan være mer skadelig for barnets utvikling, enn det i omsorgen som påføres, som for eksempel vold og overgrep. En vurdering av mentaliseringskapasitet, og en samspillsanalyse kan hjelpe oss å forstå hva i den emosjonelle omsorgen som mangler, og hvor alvorlig mangelen er.

LES OGSÅ: Hvordan orker du?

Forskningen vi har i dag viser oss at kvaliteten på foreldre-barn-samspill og barnets tilknytningstrygghet kan forutsi nevrologiske, psykologiske og sosiale vansker hos barnet når det blir eldre. Det ville være et svik mot barna om vi ikke brukte denne kunnskapen når omsorg for et barn vurderes.

Et stort ansvar

Samtidig er ikke utrygg tilknytning hos barnet eller svekket mentaliseringskapasitet hos foreldre alene, bevis på omsorgssvikt og derfor heller ikke alene en årsak til å frata foreldre omsorg for barn.

Det er et stort ansvar å skulle være med på å bestemme hvor et barn skal vokse opp. I andre viktige vurderinger vi gjør i vårt samfunn, vurderes ikke sunn fornuft alene som tilstrekkelig, men sunn fornuft sammen med gode analysemetoder utført av godt trenede analytikere.

Det bør også kreves i omsorgsvurderinger. Vi bør streve etter å gå i retning av et spesialisert barnevern, der både sunn fornuft og spesialiserte metoder sammen bidrar til nyanserte og gode avgjørelser.

Hedvig Svendsrud

Psykologspesialist med fordypningsområdet sped- og småbarns psykiske helse

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags