Ikke bare trist å gå i kjeller’n

JIMI HENDRIX: Det låt så flott på Woodstock-festivalen. Tross iherdige forsøk, ble det ikke helt det samme i kjellerstua.

JIMI HENDRIX: Det låt så flott på Woodstock-festivalen. Tross iherdige forsøk, ble det ikke helt det samme i kjellerstua. Foto:

I dag bygges det nesten ikke hus med kjeller. Det er det mange og gode grunner til. Økonomi er en av dem. Å grave et digert hull i bakken, sette opp grunnmur, drenere og legge membran i håp om å unngå fuktproblemer, er fryktelig dyrt. Og fuktproblemer får man jo uansett. Dermed har man det gående med råte, sopp, allergier og annen elendighet.

DEL

MeningerPå gode-råd-sidene om husbygging skriver de som har greie på det at både vaskekjeller, potetkjeller, kokskjeller og matkjeller er forhistorisk. Vi har ikke har bruk for lenger. Særlig ikke med utsikter til et stadig fuktigere klima. Selvfølgelig har de rett.

Potetene har jo Rema og Kiwi og koks vet ingen hva er. Antagelig er vinkjeller den eneste kjelleren det er sosialt akseptabelt å bygge i dag, hvis økonomien ikke representerer noe hinder.

LES OGSÅ: Jippi, tilbake i tralten!

Jeg husker verken koks- eller potetkjellerne, men derimot kjellerstuene. De var populære den gang både kompisene og jeg hadde intakt pannelugg og skulderlangt hår. Her sto skaisofaene som enten var gått av moten eller så slitt at de ikke lenger kunne pryde den ordentlige stua oppe. Det samme gjaldt den gamle TV-en og ergometersykkelen som skulle fjernet husfarens bilringer, men som ikke gjorde det. I kjellerstua var det i det hele tatt ikke så farlig hvordan det så ut. Rustikkfaktoren var foruroligende høy.

Her var det muligheter

På veggene var det gulnet, eller snarere brunet, furupanel - og det var vanligvis tillatt å henge opp så å si hva som helst på furuplankene. Dessuten var lydisolasjonen akseptabel, og kontrollen fra etasjen over like sparsom som belysningen. Kjellerstua bød på muligheter.

SPARSOM BELYSNING: Jeg husker at rustikkfaktoren i kjellerstuene var foruroligende høy.

SPARSOM BELYSNING: Jeg husker at rustikkfaktoren i kjellerstuene var foruroligende høy.

For eksempel når det gjaldt håndteringen av elektriske gitarer. Vi synes jo vi fikk riktig dreis på etterligningen av Jimi Hendrix’ legendariske radbrekking, av «The Star-Sprangled Banner» fra Woodstock-festivalen i 1969. Vi hadde betydelig sans for hans hylende protest mot Vietnamkrigen. Ingen ville hatt tilsvarende sans for vår tolkning, hvis de hadde hørt noe.

LES OGSÅ: – Hjelp, ingen vil ha huset mitt!

Apropos Vietnamkrigen. Politikk var høylytt tema i mange kjellerstuer. Det var vassdrag å redde, plakater å male, kriger som måtte stoppes, sult og nød som skulle begrenses, EF som Norge burde bli medlem av eller ikke bli medlem av og oljeutvinning som allerede da måtte begrenses – eller kanskje ikke.

Gammel vane vond å vende

Men det var jo andre ting også. Røyken lå gjerne tett i mange kjellerstuer mens diskusjonene raste. Mange fikk nok vaner det har gått med mye Nicorette, sluttekurs, snus og svette for å bli kvitt i ettertid. Og så gikk det ikke bare i kaffe og cola. De fleste kjellerstuer hadde utgang også til hagen. Og gjennom den døra kunne forsyningstjenesten jobbe temmelig uforstyrret.

LES OGSÅ: Høy sjø på soverommet: Man svettet som i en finsk badstue der man lå

Jeg vet naturligvis ikke noe om det, men jeg har hørt av en venn at det ikke var uvanlig å tilegne seg en del annen grunnleggende kompetanse i kjellerstua også. Nok om det. Kjellerstua som fenomen kommer neppe tilbake.

Men når noen forteller at de ofte «gikk i kjeller’n» den gang de var ungdommer, er det ikke sikkert at det var så trist som det høres ut.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags