Bør jeg holde kjeft og la ungdommen slippe til?

Jack Wang

Jack Wang

Av

«Ti stille når voksne folk prater!» Jeg husker den beskjeden. Den hadde samme svungen som en pisk som smalt i luften. Og det var som regel mor som kom med den.

DEL

LeserbrevDet førte alltid til skamrødme, for ikke å si frykt. Jeg hadde avbrutt, jeg hadde glemt at jeg ikke hadde noe i de voksnes samtale å gjøre. Som snørrunge og rabagast og laban (fars yndingsuttrykk) var oppgaven å følge med, lytte til det som ble sagt, ikke avbryte. Jeg måtte lære, sånn at det kunne bli noe av meg. Min mor håpet det, at det ville bli noe av meg. Hun var ikke sikker, men det var håp. «Hvis han bare lærer å høre etter når voksne folk prater.»

Alt dette er historie, det er en verden av i går det bare så vidt er en gravstein igjen av, et minnesmerke ingen lenger legger blomster på. Min mor som ga en ordre jeg ikke forsto. «Hvorfor det», spurte jeg. «Fordi jeg sier det!» Alt dette er erindringer ingen ærer, fordi de ikke skal æres. De er spanskrørets gru og bjørkerisets svie, de er en skrekkens pedagogikk som for lengst har avgått ved døden. Og den graven er det ingen som steller.

For ingen snakker sånn til unger i dag. Det er ikke bare utenkelig, det er ikke lov. Alle disse munnhell fra voksne som trodde de måtte være paver i barns liv, hvis ikke ble det ikke folk av dem, er definert som plaging, som psykisk tortur vi ikke tillater. Da er det ikke bare lovens lange arm som griper etter deg, det gjør Stine Sofie-stiftelsens og barnevernets også. Og får de først kloa i deg, er du ferdig! For i dag er verden snudd på hodet, og den skal være snudd på hodet, det er det eneste moralsk akseptable. Nå er det vi som skal høre etter når småtingene snakker, det er de erfarne og tilårskomne som skal lytte årvåkent til yngelen, og følge med interesse det de har å si. Og skal vi korrigere må det skje som puter under armene, alt annet er så uakseptabelt at det bringer hele systemet på alerten. Du er da vel aldri nedlatende? Du prøver ikke å ironisere? Du er vel ikke sarkastisk mot et barn? Nei, «lille venn,» skal du si. «Du tenker jammen mye klokt.»

Jeg kom til å tenke på dette. Jeg kom til å tenke på min søster, som ikke fikk det til på skolen, som ikke var skoleflink i det hele tatt, men flink nok for det, fordi hun visste hvordan hun skulle snu alt opp ned. «Jeg skjønner ingenting, jeg,» kunne hun si, og høstet den strålende gevinst at det var jeg som fikk all kjefta. For jeg måtte ikke være slem, jeg måtte ikke tro jeg var noe bare fordi jeg fikk bedre karakterer, jeg måtte ikke tro jeg var bedre enn henne. Nei, hun var like flink som meg, ja, flinkere, fordi hun visste hvordan hun skulle forvandle seg selv fra uvitende subjekt, til objekt for medfølende interesse. «Nå må du la søstera di snakke, da,» fikk jeg beskjed om. «Nå må du la henne forklare også!»

Og jeg kom til å tenke på det fordi jeg leste Sigrid Bjerkes kronikk i Aftenposten. Hun er ung og fremadstormende og leder av AUF innlandet, og kom vel til orde i kraft av det, vil jeg tro.

For Sigrid Bjerke skjønner ingenting, og skriver nettopp det, at hun ikke skjønner. Hun skriver om Churchill at han var «flink til å holde taler», og om Holberg at han «skrev skuespill og sånn». «Det er det jeg kommer på om de to,» skriver hun.

Likevel synes hun ikke det er så farlig om vi river statuene. For «vi må tørre og se kritisk på oss selv.» Det har hun lært på AUF-kurs.

Hvis jeg sier at Sigrid Bjerke i stede for å se kritisk på «oss selv», burde se kritisk på «seg selv», hvor forhistorisk er jeg da? Hvor slem er jeg? Har jeg gått ut på dato? Bør jeg holde kjeft og la ungdommen slippe til?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags