Gå til sidens hovedinnhold

BCC – Kritikk gjør vondt, men kan være nyttig

Johan Velten

Forfatter og organisasjonskonsulent

Oslo

Artikkelen er over 3 år gammel

Det er godt å høre at ledelsen i BCC ser alvoret i overgrepssaker og har etablert en handlingsplan for å forhindre at det fortsetter. Jeg tror det ville vært mer virkningsfullt med åpenhet rundt det som har skjedd bakover i tid. Det er et ubehagelig faktum at en rekke slike saker har vært dysset ned av hensyn til menighetens renommé.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Svar til Berit H. Nilsen, Pressetalskvinne for Brunstad Christian Church.

Et åpent oppgjør med den urett som er begått er alltid det mest virkningsfulle tiltak for å få til en endring.  Handling er alltid mer virkningsfullt enn planer. Fremfor å henvise til planer og seminarer, burde det snakkes åpent om urett som er begått. Det er dette som har helbredende virkning.

LES OGSÅ: Usaklige påstander om BCC

Innlegget fortsetter etter bildet.

Foreldet informasjon?

Talspersoner for BCC fremhever at det er nærmere 50 år siden jeg forlot forsamlingen og, underforstått, at det jeg sier er basert på foreldet informasjon. Jeg har kontakt med mange som har forlatt Smiths Venner i senere år, så det jeg formidler er oppdatert informasjon. Mange av disse har fortsatt slektninger som er «innenfor» og deres kritikk av Smiths Venner fører til veldig dårlig stemning i familien. Så dårlig at de ikke engang får lov til å delta i minnesamvær når noen av deres nærmeste har gått bort.

Det er faktisk slik at de som har forlatt sekten og er kritiske til den blir omtalt som onde. «De som står opp imot menigheten og er arge mot menigheten, de er syndere – alle sammen. Og de som gjør det, de skal stenene falle på og de blir knust til støv. De skal knuses ved inngangen til dette herlige huset.» (Kåre J. Smith)

All kritikk forstummet

Det råkjøret hundrevis av personer ble utsatt for da Kåre J. Smith tilranet seg makten på begynnelsen av 1990-tallet satte dype spor, både hos dem som ble kastet ut og de som valgte å forbli i forsamlingen. Resultatet av dette er at all intern kritikk har forstummet. Ledelsen har også fått etablert et snedig etterretningssystem hvor det som blir snakket om i uformelle grupper, snart blir kjent og fører til verbalangrep fra talerstolen.

Dersom noen synes det blir slitsomt med all dugnaden og lufter slike tanker med andre, vil snart få Kåre J. Smith til å hevde fra talerstolen at «den late har djevelen til far». Med et slikt farskap er vel sønnen ikke noen attraktiv omgangsvenn, så da blir du ensom «midt i den levende Guds menighet» som de ynder å kalle seg selv.

LES OGSÅ: Hvem forvalter «sannheten» om Smiths Venner?

Dersom noen snakker med hverandre om at det altfor mye byggeprosjekter, går det ikke så lang tid før Bernt Aksel Larsen holder en tale om dem som stiller seg på siden av Guds verk på Brunstad og forteller at de med det «utsetter både seg selv og sin familie for store farer».

Risikabelt å være gjerrig

Dersom noen synes det blir for dyrt å være med i Smiths Venner, kommer Kåre Smith opp med en tale hvor han snakker om hvor risikabelt det er å være gjerrig. Sin egen velstand kommenterer han med at det er Gud som bestemmer hvem i menigheten som er fattige og hvem som er rike. Dersom noen synes det virker merkelig at det er Gud som har gjort ham så rik, og har lyst til å undersøke om det kan være andre spor i kontantstrømmene enn bare «Guds velsignelse», får snart høre en tordentale om hvor ille det er «å legge seg i andres saker». De blir fortalt at også dette er veldig risikabelt – både for en selv og for hele familien.

LES OGSÅ: Uten spor av troverdighet

Slik retorikk fra ledernes side er farlig. Det kan både skape angst og uoverveide handlinger hos svake sjeler.

Ubehagelig nå, nyttig på lengre sikt

Jeg har lydspor fra de talene jeg referer til ovenfor, og jeg antar at enkelte medlemmer av BCC synes det er mer pinlig at dette siteres i det offentlige rom, enn at jeg hevder at man som helhjertet medlem av forsamlingen kan ende opp med et noe begrenset sosialt atferdsrepertoar.

Siden all intern kritikk har forstummet, tar jeg belastningen med å være en kritisk røst. Når jeg holdes så godt informert av folk som forholdsvis nylig har forlatt forsamlingen, ser jeg det som min plikt å bringe det ut i offentligheten. Usunne miljøer tåler ikke offentlighetens lys. Derfor kan det være til nytte i det lange løp, det som her og nå er ubehagelig. 

Kommentarer til denne saken