Gå til sidens hovedinnhold

Hvem forvalter «sannheten» om Smiths Venner?

Artikkelen er over 4 år gammel

Det er sterke reaksjoner fra Bernt Aksel Larsen på intervjuet med meg i lørdagens avis. Jeg vil gjerne utdype litt det jeg formidler gjennom boka, som er grunnlaget for intervjuet i TB.

Innlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I følge ham er det altså det totale fravær av troverdighet, saklighet og faktakunnskap. Videre er jeg sjofel og selvhøytidelig. og det jeg skriver er preget av sure oppstøt.

Han vektlegger at det er 46 år siden jeg forlot forsamlingen og, underforstått, at det jeg skriver er basert på foreldet informasjon. Temaene jeg skriver om er dessverre ikke foreldet. Jeg har mye kontakt med personer som har forlatt menigheten langt senere enn meg, og enkelte har gått derfra forholdsvis nylig. Boken Spor er familiens historie, derfor begrenser jeg meg til å fortelle om mine nære slektninger. Seksuelle overgrep er bare korte passasjer i boken.

Bernt Aksel sier også at menigheten i flere tiår har arbeidet systematisk med forebygging av seksuelle overgrep. Kanskje er jeg bedre orientert enn hva han er. Dessverre kjenner jeg til flere overgrepssaker som har skjedd innen det tidsspennet han antyder, og hvor hensynet til menighetens renomme har vært viktigere enn hensynet til offeret.

Det er en riktig observasjon at jeg ikke går løs på medlemmene, men på ledelsen. Det er dere som har ansvaret. Jeg har kontakt med mange «eks smithevenner» som forteller om dype sår de er påført av menighetens praksis. For noen holdes sårene jevnlig ved like av angrep fra slektninger som fortsatt er med i Smiths Venner. Samtidig forteller Bernt Aksel i sin blogg at «de har storkost seg […] feststemningen har stått i taket» på Brunstad.

I den samme natt som de hadde denne store festen på Brunstad, delte en kvinne som var blitt utsatt for overgrep noen tanker på nettet om hvordan hun hadde erfart at hensynet til menighetens renommé hadde vært viktigere enn hennes liv. Dette førte til at hennes bekjente innenfor menigheten valgte å gå til angrep på henne, fremfor å gi henne støtte og vise forståelse for de traumer dette har påført henne. Dette belyser på en ubehagelig måte det selvopptatte perspektivet som preger Smiths Venner. At medlemmene «har gått rundt og gledet seg» fremlegges som bevis på at alt er strålende.

Det er altså ekstremt forskjellige opplevelser av menighetens egenart og praksis, hvilket skyldes at vi ser den fra helt ulikt ståsted. De som er med, finner mening og et fellesskap som utgjør selve plattformen i livet, og det er naturlig at man forsvarer den, og helst ikke vil se de sprekkdannelser som finnes i denne plattformen. Det kan oppleves både som fornærmelig og skremmende å snakke om det som ikke er strålende. Spesielt skremmende blir det når enhver kritikk av ledelsen vil føre til utstøtelse fra det samfunnet hvor man har alle sine venner.

Det stilles også spørsmål om det er de som er utenfor eller de som er innenfor som har det beste grunnlaget for å uttale seg om menigheten. Slik jeg ser det, er det de som har forlatt den som har den beste oversikten. Personer som er utsatt for tankekontroll forstår ikke det selv. Det er først når man har kommet utenfor denne påvirkningssfæren at man forstår hva man var utsatt for. De som fortsatt «er under forkynnelsen» videreformidler det de blir fortalt at de skal mene – fordi de har «kjøpt» budskapet. Først når man har fått forkynnelsen på avstand, blir man klar over hva man selv tenker og mener. Derfor har de som forlatt BCC et klarere perspektiv enn de som er innenfor. Synspunktene hos «eks Smithevenner» er svært forskjellige, derfor kan vi stole på at de tenker selv, og ikke bare resirkulerer andres tanker.

Jeg siterer Augustin på dette i boka: Alle som elsker noe, ønsker at det de er så glade i, må være sannheten. Fordi de ikke vil bedras, vil de ikke la seg overbevise om at de i virkeligheten er bedratt. Derfor hater de sannheten på grunn av noe annet som de elsker som sannhet. (Bekjennelser X,23)

Bernt Aksel mener at mine perspektiver er ufrivillig komisk. Jeg tror man må ha vært utsatt for tankekontroll – også kalt hjernevask – over lang tid for å se det komiske i det jeg skriver.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.