Gå til sidens hovedinnhold

Uten spor av troverdighet

Artikkelen er over 3 år gammel

Med sin nye bok «Spor» har Johan Velten ifølge Tønsbergs Blad ambisjoner om å «få omverdenen til å forstå barn og unge i Smiths Venner». Hvilke spor det er Velten skriver om vet jeg ikke, men etter avisartikkelen å dømme er troverdighet, saklighet og faktakunnskap totalt fraværende.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvor selvhøytidelig går det an å bli? Dette er et spørsmål som ikke så rent sjelden dukker opp i hodet når enkelte mennesker uttaler seg til mediene. Noen synes å mene at deres egen magefølelse og personlige meninger veier tyngre enn all verdens virkelighet og fakta. I et intervju i Tønsbergs Blad publisert på deres nettsider fredag 14. juli tar Johan Velten dette til nye høyder i sine angrep på BCC og menighetens medlemmer. I vårt siviliserte samfunn har han heldigvis rett til å mene og tenke hva han vil, men hvis han forventer å bli tatt på alvor er det nok en idé å opptre med litt mer troverdighet og ikke minst saklighet.

LES OGSÅ: Johan tar et tøft oppgjør med Smiths Venner: – De som er medlemmer sitter i en treleddet felle

Johan Velten forlot etter eget utsagn BCC i 1971, altså for 46 år siden. Han var da 24 år gammel. Ifølge artikkelen i Tønsbergs Blad er boken «Spor» en slektssaga som handler om Veltens familie og liv i Østerdalen. Det er ifølge artikkelen ingen av hans søsken eller deres etterkommere som er medlemmer i menigheten, men Velten mener likevel å ha grunnlag for å kunne opplyse verden om «den treleddede felle» som dagens BCC-medlemmer befinner seg i. Ifølge ham er dette den åndelige felle, den sosiale felle og den økonomiske felle. For å underbygge sine ramsalte beskyldninger har Velten ifølge artikkelen «fordypet seg i teologisk faglitteratur». Og når det gjelder tilstanden i menigheten bygger han på at han «kjenner flere» som har opplevd både det ene og det andre. Det skal visstnok gjelde både «tidlig på 1990-tallet og i årene etterpå».

Forakt for medlemmene

Nå skjønner Velten at i vårt sosialdemokratiske samfunn vil det ikke lyde godt å gå løs på menighetens 8.000 norske medlemmer i full offentlighet. Derfor er det i stedet menighetens ledelse han går løs på. Da kan han også framstå som den som skal redde medlemmene fra sin uvitenhet. Velten har imidlertid ambisjoner ut over dette, for han ønsker i tillegg å «få omverdenen til å forstå barn og unge i Smiths Venner».

BCC-medlemmene er likevel neppe dummere enn at de ser Veltens forakt for deres egen intelligens. En uunngåelig konsekvens av hans standpunkt er nemlig at han mener å vite bedre enn de selv hvordan livet i menigheten i virkeligheten er. De har gått rundt og gledet seg over alt arbeidet som blir lagt ned for å gi deres barn og ungdom trygge og sunne tilbud hvorfra de kommer begeistret hjem flere ganger i uka. De har storkost seg under de mange menighetssamlingene, der feststemningen har stått i taket. Framfor alt har de gledet seg over hva menighetens trosgrunnlag har gitt dem av glede og mening i livet. Men det var altså alt sammen bare lureri. De sitter alle i fella som ledelsen har konstruert. Heldigvis kan Velten nå uegennyttig og uten baktanker opplyse dem om hvilken realitet de lever i.

Velten stanser ikke der. Han mener for eksempel at menigheten er det eneste stedet medlemmene kjenner de sosiale kodene. Underlig nok synes ikke Velten selv å skjønne hvor nedsettende slike påstander er overfor voksne, oppegående mennesker, eller hvilken forakt han i realiteten gir uttrykk for.

Sjofel bruk av alvorlig tema

Hvorvidt Velten er i stand til å lese de årsrapporter og regnskap som BCC og lokalmenighetene i mange år har publisert vet jeg ikke. Heller ikke vet jeg om han har tatt bryet med å lese det som menigheten har publisert av informasjon om sin virksomhet, sine rutiner og sin organisasjon. Kritikk som framsettes med utgangspunkt i fakta er mulig å forholde seg til, og den kan til og med være svært nyttig dersom den er seriøs. Men sure oppstøt av den typen Velten kommer med her er ikke mulig å forholde seg til. Det blir bare for dumt.

Det verste med Veltens påstander i avisartikkelen er imidlertid ikke mangelen på troverdighet eller hans ufrivillig komiske virkelighetsframstilling. Det verste er at han blander inn et tema som virkelig er alvorlig, nemlig overgrep som hans søsken skal ha opplevd, og som skal ha blitt «dysset ned for ikke å skade trossamfunnet». La meg da først slå dette ettertrykkelig fast: Jeg vil ikke på noen som helst måte forsvare eller bortforklare overgrep i noen form. Og det ville være å stikke hodet i sanden å påstå at ikke overgrep har forekommet i menighetens hundreårige historie. Dette har BCC for lengst tatt konsekvensen av, og har i flere tiår arbeidet systematisk med forebygging, rutiner og bevisstgjøring i form av kurs og seminar. Velten beskyldninger må i dette tilfellet – hvis de skulle være sanne – nødvendigvis gjelde mennesker som for lengst er døde og begravet. De serveres også i en så vag form at de er umulig å ta stilling til. Å utnytte slike alvorlige beskyldninger utelukkende i den hensikt å sverte dagens menighet kan ikke sies å være annet enn sjofelt. Med dette viser Velten også med all tydelighet at hans hensikt ikke akkurat er å «få omverdenen til å forstå barn og unge i Smiths Venner».

Andre spor

Vi er én uke inne i BCCs internasjonale sommerstevne, og lørdag kveld arrangerte menigheten en gigantisk fest for å feire suksess med sin innsamlingsaksjon der resultatene måles i milliarder. Skal vi legge Veltens virkelighetsbeskrivelser til grunn ville festen blitt en heller sørgelig forestilling. Det underlige er imidlertid at på tross av de heller traurige tilstandene han beskriver har stemningen og livsgleden i menigheten aldri vært bedre enn i dag. Aldri har så mange ungdommer engasjert seg i omsorgsarbeid og uegennyttig innsats for barn og for dem som er yngre enn dem selv. Aldri har aktivitetstilbudet vært så sunt og variert, aldri har det vært så mye trivsel på menighetens samlinger. Og – paradoksalt nok – aldri har det vært så sterkt engasjement og begeistring for menighetens trosgrunnlag blant både unge og eldre.

Når menigheten samles til fest følger vi i gode spor. Vi går i spor fra mennesker som brukte hele livet i innsats for andre, mennesker som døde lykkelige og tilfredse over hva Bibelens budskap fikk gitt dem gjennom et liv. Vi går i spor fra vår frelser og mester, som stortrivdes i festlig lag med dem som samfunnet så ned på, men som lot selvhøytidelige fariseere få passet påskrevet. Veltens spor er imidlertid fraværende. Det er nok de mange tusen menneskene i den treleddede fellen glade for.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.