Prisen for et liv

FORSKJELLSBEHANDLING: Ved ulykker spares det aldri på ressursene for å gi skadede raskest og best mulig hjelp, og samfunnet tar hele regningen. Men for alvorlig syke stilles det krav til både hensikt og kostnader ved behandlingen, påpeker forfatteren.

FORSKJELLSBEHANDLING: Ved ulykker spares det aldri på ressursene for å gi skadede raskest og best mulig hjelp, og samfunnet tar hele regningen. Men for alvorlig syke stilles det krav til både hensikt og kostnader ved behandlingen, påpeker forfatteren. Foto:

Av

Det er med stor interesse jeg følger med i innlegg og debatt om hvem som skal få nye kreftmedisiner og hvordan byråkratiet i enkelte tilfelle kommer frem til at medisinene er for dyre og eller lite egnet.

DEL

Meninger
Pasientene får dem ikke før de er godkjente i Norge og før den farmasøytiske industrien har senket prisene. I mellomtiden dør pasientene. De øvrige nasjonene i Europa har godkjent medisinene, men Norge må på død og liv finne opp hjulet hver gang det er noe nytt på markedet.

Når det skjer en ulykke på sjøen, på fjellet, på veien eller på jobben så rykker alt disponibelt hjelpemannskap ut for å redde liv. Ingen spør om skyld, ingen setter grenser for innsatsen. Et liv skal reddes. Og det skulle bare mangle. Søk kan ta timer og dager, men de uheldige skal finnes og fraktes til sykehus. Om dette er turister som kler seg galt og ikke tar hensyn til skrantende helse, eller det er en bilist som holder for høy fart, så skal alt gjøres for å redde vedkommende. Risikosporten tar mange liv, og de må hentes ned med helikopter. Ingen økonomiske krav settes. Selvskyld eller ikke. Det spiller ingen rolle. Kostnader er ikke et tema.

Det har meg bekjent ikke vært satt spesielle krav til forsikringer i slike tilfelle. Alt belastes statskassen uten protest. Det er en selvfølge i en sosialstat. Man avslutter ikke behandlingen for trafikk eller ulykkesskadede, som ender i livsvarige funksjonshemminger, selv om dette koster samfunnet millioner av kroner.

KRITISK: Vi pøser ut penger til de utroligste ting utenfor vårt eget land, skriver Per Rosenblad Brun.

KRITISK: Vi pøser ut penger til de utroligste ting utenfor vårt eget land, skriver Per Rosenblad Brun. Foto:

Syke møter andre krav

Så fort vi løfter fokus over til et menneske som uforskyldt har blitt alvorlig syk, settes det krav om hensikten med behandling, og ikke minst til hvilken kostnad en livsforlengelse eller en kronisk kvalitetstilstand pasienten skal leve i. Dette inviterer til et todelt helsevesen. De som kan reise til utlandet og få behandling, og de som må sette sin lit til at vi her i Norge tar maksimalt vare på hvert enkelt menneske.

Bruken av private helseforsikringer beviser at vi ikke tar maksimalt hensyn til hvert enkelt menneske i Norge.
Vi pøser ut penger på de utroligste ting utenfor vårt land. Midlertidige ambassadeansatte skiftet til nye biler og skaffet kunst uten godkjenning. Vi gir bistandspenger til fattige land, men presidenten kjøper jetfly. Noen blir omplassert til spesialrådgiver med uforandret lønn. En skam. Barn og terrortilknyttede kvinner blir fraktet hjem da barna skal beskyttes. Et menneske ble reddet fra fengsel i utlandet til en kostpris til millioner. Statsråder får efterlønn når de skifter til ny jobb i et opprettet enkeltmannsforetak.

Hvor er rettferdigheten når de som uforskyldt nærmer seg dødens terskel ikke får den adekvate hjelpen som finnes? I det minste må de få et håp og en viten om at alt som kan gjøres, det gjøres, slik som det gjøres i en redningsaksjon.

Vi har i Norge et statsbudsjett som er langt større enn både Finland og Sverige. Midler finnes, men vi må ikke la blårussen få det avgjørende ordet i en sosialstat som Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags