Jeg ble mobbet, ble du?

Bildetekst

Bildetekst

Av og
Artikkelen er over 4 år gammel

Jeg husker følelsen av stå alene i friminuttene og late som alt var greit. I dag er jeg psykolog og tror jeg vet hva som kunne ha hjulpet.

DEL

Jeg har opplevd mobbing. I voksen alder er det interessant å prøve å huske tilbake, forstå hva som skjedde. Hvilke tiltak ville ha hjulpet og hva kunne skolen gjort?


Som regel somlet jeg med å gå ut for at friminuttet skulle bli så kort som mulig. Gikk på do og var der lenge. Jeg var så sliten av å trenge meg innpå de andre jentene. Alltid måtte ta initiativ selv for å ha noen å henge med. To jenter gjorde det til en lek å skulle «ta» meg. De begynte å dytte, slå i ansiktet og kalle meg ting når ingen andre var i nærheten. Jeg husker jeg sa ifra. Foreldre ble kontaktet. Da fikk jeg beskjed om å ta igjen, slå tilbake. Litt måtte jeg tåle. Det ble antydet at jeg var overfølsom. Jeg ble helt satt ut, kunne ikke fatte at voksne var så likegyldige.


Skoletimene fungerte greit. Så lenge læreren organiserte og bestemte hvem som skulle være i gruppe. Problemet oppsto når vi ungdommene var overlatt til oss selv. Da slo helt andre mekanismer inn. Kampen for sosial status og sosial kontroll. Bli valgt eller velge bort. Hersketeknikker i fri flyt. Ironi og sarkasme. Jeg kjempet hver dag og smilte ekstra hardt.


Det varte «bare» ett år. Men følelsen glemmer jeg aldri. Som fagperson møter jeg stadig barn og unge som opplever mobbing. Krenkelser og dårlig klassemiljø fører til mindre læring og store konsekvenser for psykisk helse. Jeg opplever at foreldre, lærere og fagpersoner famler og er usikre på hvordan gripe det an. Hvilke tiltak tror jeg ville hjulpet den gangen?


Jeg ville hatt en handlekraftig lærer. En lærer som skaffet seg kunnskap om vennerelasjoner og trivsel i klassen. Min drømmelærer ville ikke tillatt en elev å sjefe mer enn andre, og ville ikke tillatt elever å klikke seg sammen i faste grupper. Drømmelæreren ville sørget for at elevene sjelden ble overlatt til seg selv uten voksentilsyn. Læreren ville stilt krav til anstendig og hyggelig oppførsel mot medelever – også uten voksne til stede og på fritiden. Dårlig oppførsel ville fått konkrete konsekvenser. Skolen ville satt en standard: At alle skulle snakke med alle; si og gjøre hyggelige ting, som en del av et systematisk arbeid.


Nesten én av to lærere synes ikke at de har nok kompetanse til å tilrettelegge for elever som sliter psykisk (NIFU 2014). Sannsynligheten er stor for at flere av disse barna enten mobber andre eller blir mobbet. Det fremgår av rapporten av det langt på vei er lærernes holdninger, kompetanse og tid som har størst betydning for hjelpen. Men halvparten av skolene har ingen systematiske tiltak eller program å tilby.

Jeg ville hatt mer lek. Leken er en viktig psykososial byggekloss. På Nøtterøy videregående er lek satt på dagsorden gjennom prosjektene «Helsefremmende skole» og «Smart skolestart». Lek hjelper oss til å senke skuldrene. Vi blir tryggere. Gjennom hele året har trivselstiltak og livsmestring fokus. Elevene bidrar som trivselsagenter. Tilbakemeldingene er tydelige: Noe svært positivt er i ferd med å skje.


Jeg ville hatt skoler som følger loven. Opplæringsloven paragraf 9a-3 sier klart at skolen skal arbeide for at den enkelte kan oppleve et trygt psykososialt miljø og sosial tilhørighet. Skolen skal raskt sette i gang tiltak dersom en elev eller forelder ber om det. Tiltakene skal være skriftlige. Foreldrene kan klage, og dersom nyttige tiltak uteblir, er fylkesmannen riktig klageinstans. Alle skoler har ordensreglement med konsekvenser som kan trappes opp, men det hjelper lite om de ikke følges. Her mangler skolene ofte både erfaring, kunnskap og mot til å handle. Enkeltvedtakene fattes altfor sjeldent. Her har skolene mye å gå på.


Jeg ville hatt kunnskapsbaserte programmer mot mobbing på alle skoler. Programmer rettet mot mobbing har vitenskapelig dokumentert effekt og fører beviselig til redusert mobbing og bedre læringsmiljø. Folkehelseinstituttet har derfor gitt en tydelig anbefaling om at disse programmene bør iverksettes ved alle grunnskoler.
Når vi vet at programmene virker, hvorfor skal det da overlates til kommunene eller den enkelte rektor om de skal iverksettes eller ikke? Det bør være et statlig ansvar å sørge for at kompetansen heves i hele Skole-Norge, og ikke bare hos spesielt interesserte skoler.
 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags