Myter om velferdsstaten

Bildetekst

Bildetekst

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Det er ikke noe nytt at velferdsdebatten dreier seg om plikter, frykt for misbruk og hvem som er verdig trengende, men nå ser vi en tydelig dreining i de velferdspolitiske diskusjonene.

DEL

Velferdsstaten leverer svært godt: Norge er et av de landene i verden med høyest sysselsetting og har en svært høy andel kvinner, eldre, innvandrere og folk med helseproblemer i arbeidsstokken. Norge er et av de landene som har flest lavt utdannede i arbeid, vi har lite ledighet, lite lønnsforskjeller, lite fattigdom og inntektsulikhet, stort arbeidstilbud, stor fornyelsesevne, høy politisk legitimitet, stor fordelingsvilje, og likestillingen er både et resultat av – og en forutsetning for velferdsmodellen.
På 2000-tallet har det blitt lagt enda sterkere vekt på arbeidslinja, og velferdsreformene står i kø (Nav-reformen, kvalifiseringsprogram, introduksjonsprogram, arbeidsavklaringspenger, pensjonsreformen og samhandlingsreformen). Vi har fått et sterkere insentivfokus med mer vekt på kontroll, og kravene til den enkelte strammes til.


Ja, velferdsmodellen har utfordringer: med mange på trygd, med behovet for arbeidskraft, med forventet utgiftsøkning og færre til å tjene inn, med å ivareta sliterne samtidig som arbeid belønnes, med å hindre framveksten av en ny underklasse i vårt flerkulturelle samfunn og med å bevare et solidarisk samfunn uten fattigdom og med lite sosial ulikhet. Men, hvilken nytte kan det ha å kutte i uførepensjon eller å presse syke ut i arbeid i enda større grad nå?


Forskning viser at sjenerøse velferdsordninger ikke gjør at folk lar være å jobbe, og det fører ikke til synkende arbeidsmotivasjon. Folk i sjenerøse velferdsstater viser også mer positive holdninger til å jobbe enn i andre land (van der Wel 2012).


Hjelper det med reformer, økonomiske insentiver og aktivitetskrav, når både produksjons- og konkurranseforhold på arbeidsmarkedet gjør det vanskelig for dem med «lav produktivitet» å få innpass, eller når arbeidsgivere rett og slett sier nei? Det er de syke, de med helserelaterte ytelser og langtidsmottakerne av økonomisk sosialhjelp som dagens arbeidsmarked ikke har behov for og som arbeidsgiverne ikke vil ha. Og, det er de samme gruppene som utsettes for kraftig insentivbruk og innstramninger i offentlige ytelser.


Det er svært uheldig hvis folk skremmes fra å søke offentlig hjelp. Det kan føre til nye og flere sosiale problemer hvis folk med reelle behov må få hjelp fra familien og venner eller leve i fattigdom. Et viktig poeng med velferdsstaten har alltid vært å sikre individets selvstendighet. Går utvikling i retning av at færre søker hjelp vil dette fundamentet trues.


I velferdspolitiske debatter blir vi stadig bedt om å se til Sverige. De har kuttet i trygdeytelsene, og andelen mennesker i «utenforskapet» er redusert. Men, er det bra når svenskene de siste åtte åra har finansiert skattekutt til de rike med velferdskutt til de svakeste? Statistikk (2012) viser at 140 000 svensker i arbeidsfør alder står helt uten registrert inntekt, studerer ikke og mottar heller ingen form for offentlig støtte – altså finnes det nå en stor gruppe som er enda mer utenfor enn dem som regnes i «utenforskapet».


Det er ikke velferdsordningene som undergraver velferdsstaten. Velferdsordningene er rettigheter som anerkjenner at man skal være innenfor samfunnet uansett om man er frisk eller syk, i jobb eller ikke. Det som truer velferdsstaten er mistenkeliggjøringen av mennesker som får offentlige ytelser og beskriver ungdom som navere, at sykefravær skyldes latskap og at uføre mangler arbeidsmoral. Det som truer velferdsstaten er hvis universelle velferdsordninger erstattes av behovsprøvde. Viljen til å betale for godene kan da forsvinne, og øke sannsynligheten for at skattebetalere med god inntekt får gode grunner til å melde seg ut av fellesskapet og heller satse på private ordninger. Det som truer velferdsstaten er medias oppslag ala «kraftig økning i sykefravær og antall uføre». Da er det ikke rart at det finnes høy aksept for endring og kutt i velferdspolitikken.
Tross svakheter i velferdsmodellen er resultatene gode. Det viktigste er kanskje ikke debatten om velferdsordningene, men det at velferdsstaten bidrar til en jevnere fordeling av verdiskapning og makt og mellom ulike sosial lag, menneskesynet som ligger til grunn og holdningene hele velferdssystemet er basert på: tillit, likeverd og fellesskap.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags