«Men Johan, da. Anne er jo død, hun. Har du glemt det nå igjen», spør han. Og slik blir han enkemann på nytt og på nytt.

HVITE LØGNER: Du skal ikke lyve, står det. Jo, noen ganger skal du det, mener Jack Wang.

HVITE LØGNER: Du skal ikke lyve, står det. Jo, noen ganger skal du det, mener Jack Wang. Foto:

Av

Du skal ikke lyve, står det. Jo, noen ganger skal du det.

DEL

LeserbrevJeg skal hente Johan i dag; jeg gjør det på fredager, hvis han er i form, og ikke har legetime eller noe, da kjører jeg ham de to milene til en venn som for Johan har glidd mer og mer inn i glemselen.

For glemselen er tåkelandet Johan lever i, snart ser han ikke hånda for seg. Men han er god til å late som.

Jeg spør om han har lyst. «Ja,» sier han. «Gjerne. Skal vi gå?»
«Vi får ta bilen,» sier jeg.
«Ja, det er vel best, det. Det er vel langt?»
«To mil,» sier jeg.
«Mil etter mil,» ler han. Og jeg ler med.

Hva er det jeg gjør i møtet med den gamle? Jeg validerer, tror jeg det heter. Det er det motsatte av invalidene, som ikke er å anerkjenne tingenes; jeg mener følelsenes tilstand. Egentlig driter jeg i hva det kalles; de får kalle det hva de vil, disse folkene som pynter det selvsagte med ord. For meg handler det om sunn fornuft.

Johan bryr seg heller ikke. Han er bare glad jeg ikke spør. «Det var hyggelig at du kom,» sier han, selv om han ikke aner hvem jeg er. «Det var lenge siden.»

Johan er døende. Jeg vet det, at han ikke har lenge igjen. Det er ikke bare det fysiske forfallet som har akselerert, i hodet er det bare tomme skuffer. Johan dør fra hjernen og ned, det er nesten helt tomt i ham. Likevel slumper det til at han finner noe, han gjør en plutselig oppdagelse, han roter rundt og finner noe han kan gripe. «Anne,» sier han. «Jeg er nødt til å ringe Anne.»
«Ja», sier jeg. «Gjør det. Når vi kommer hjem.»

Han vet ikke at Anne har vært død i åtte år.

Jeg gruer på hans vegne, fordi han skal til en venn som ikke validerer. Han er så eiegod at han blir ufølsom. Spør han om Anne, sier han: «Men Johan, da. Anne er jo død, hun. Har du glemt det nå igjen?»

Slik blir han enkemann på nytt og på nytt. Hver gang han besøker vennen, blir han minnet på et status quo som knuser ham. Hans elskede er borte. Hun har forlatt ham, hun er et annet sted, dit han også skal, om ikke lenge.

I bilen hjem skal han si det. «Jeg gleder meg til Anne. Hun er så sliten av jobben sin, stakkar. Det blir deilig å få henne hjem.»
«Ja,» sier jeg. «Det blir nok deilig å treffe Anne.»

Jeg sier ikke at jeg håper det skjer snart.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags