Jeg, som har bodd ti år i en leilighet på Bislett, er blitt en distriktsopprører

DISTRIKTSOPPRØRER: Vestfoldjenta Benedikte Nes (til venstre) har byttet ut livet i Oslo med drømmen om Telemark. «Vi har fått god plass, interessante bekjentskaper og nye innsikter. Jeg har ikke angret på flyttingen. Men jeg er bekymret», skriver hun. Her sammen med andrekandidat Britt Eide Lio.

DISTRIKTSOPPRØRER: Vestfoldjenta Benedikte Nes (til venstre) har byttet ut livet i Oslo med drømmen om Telemark. «Vi har fått god plass, interessante bekjentskaper og nye innsikter. Jeg har ikke angret på flyttingen. Men jeg er bekymret», skriver hun. Her sammen med andrekandidat Britt Eide Lio.

Av

Jeg er bekymret for distriktene våre, for norsk matproduksjon og for klimaendringer. Disse temaene henger sammen, og det er viktig at vi får øynene opp koblingene.

DEL

MeningerDistriktspolitikk er blitt et hett tema i valgkampen. Senterpartiet seiler fram og vil gjøre det svært bra. Men er Senterpartiet bygdas beste venn?

Jeg, en vanlig jente fra Holmestrand, er blitt en distriktsopprører. Jeg, som har bodd ti år i en leilighet på Bislett, bruker nå tid og krefter for å kapre plass i kommunestyret i en distriktskommune der det er mer sau enn folk. Hva har skjedd?

Som de fleste nordmenn trenger jeg ikke grave dypt i familiesoga for å finne bønder og bygdefolk. Farfar kom fra gard i Nissedal, farmor vokste opp på gard i Våle. Generasjon etter generasjon levde livet sitt innenfor en ramme av nærhet til naturen og stor grad av sjølberging. Det er ikke så lenge siden. Og kanskje er dette en forklaring på hvorfor mange av oss sitter byen og drømmer om livet på landet. Uansett; vi tok drømmen på alvor og har nå bodd i Vest-Telemark i snart ti år. Ikke på gard, men med stor nok tomt til å realisere kjøkkenhage, villagris og noen sauer. Vi har fått god plass, interessante bekjentskaper og nye innsikter. Jeg har ikke angret på flyttingen. Men jeg er bekymret.

LES OGSÅ: Forskere frykter at strender i Norge kan bli borte 

Jeg er bekymret for distriktene våre, for norsk matproduksjon og for klimaendringer. Disse temaene henger sammen, og det er viktig at vi får øynene opp koblingene. Alle trenger mat på bordet og vi lever i en tid der klima og miljø må ha høyeste prioritet, skal vi sikre livsgrunnlaget til barna våre. Utviklingen i landbruket har over tid gått mot stadig større enheter, med økende krav til effektivitet og intensiv drift. I stedet for å ta utgangspunkt i topografi og ressursgrunnlag, har landbrukspolitikken basert seg på driftsformer mer tilpasset Danmark enn Telemark. Kulturlandskapet gror igjen. I snitt legges det ned to gardsbruk hver dag. Fraflytting truer distriktene.

Ekstremvær og global uro gjør det viktigere enn noen gang å øke selvforsyningen og ta hele landet i bruk. Dette handler om matsikkerhet, om å ha en mangfoldig og robust matproduksjon. Samtidig vil det å satse på bærekraftig landbruk være viktige klimatiltak i seg selv. Distriktene må tillate seg å tenke klima på en annen måte enn i tettbygde strøk. Tiltak som er viktige i byene, gir ikke samme klimagevinst i bygdene der folk er få. I min kommune Tokke er vi snaut 2300 innbyggere og bor spredt, det monner ikke stort å be folk sykle til jobb. Men vår «lille» kommune har et areal som er nesten ti ganger så stort som Tønsberg kommune, med mye skog og verdifulle beiteområder. Distrikts-Norge kan bidra til betydelig reduksjon i det nasjonale klimaregnskapet hvis vi styrker matproduksjonen basert på lokale ressurser. Behovet for import og transport går ned, og mindre bruk av soya i dyrefôret demper presset på avskoging i Brasil. Miljøvennlig drift vil øke naturens evne til karbonlagring. Mer bruk av tre gjør at vi kan fase ut miljøfiendtlige materialer, - betong står eksempelvis for rundt 5 % av verdens totale CO2-utslipp.

Min bekymring for klima og matproduksjon har gjort meg til en distriktsopprører. Vi må stanse fraflyttingen og nedleggingen av gardsbruk, vi trenger livskraftige lokalsamfunn! Likevel er jeg ikke udelt begeistret over framgangen til Senterpartiet. Jeg er usikker på om Senterpartiet klarer å kanalisere frustrasjonen i distriktene i konstruktiv retning. Jobber de for nødvendige systemendringer i landbruket? Ønsker de å forvalte naturverdiene våre på en langsiktig måte, eller er det kortsiktig profitt som gjelder? Jeg ser et parti som ynder å snakke om ytre trusler, i form av EU, sentrale reformer og ulv i skogen, men som viker unna i viktige spørsmål. Jeg ser et parti som hausser opp motsetningen mellom bygd og by, mens vi i virkeligheten trenger å spille på lag for å sikre framtida til kommende generasjoner.

Distriktspolitikk er for viktig til at vi kan gi Senterpartiet monopol på å være «bygdas røst». Slagsvold Vedum har til nå distansert seg fra MDG og vil helst fremstille de grønne som reinspikka bytullinger. Det bør han slutte med, for MDG har en solid distrikts- og landbrukspolitikk for framtida. Vi vil satse mer på små og mellomstore bruk og jobbe for rekruttering til ny drift på nedlagte bruk. Vi vil fase ut import av soya og korn til fôrproduksjon og øke selvforsyningsgraden til 60 % innen 2030. Målet er en drift som er tilpasset det lokale ressursgrunnlaget og som spiller på lag med prosessene i naturen. Jeg håper mange grønne distriktsopprørere får plass i kommunestyrer og fylkesting etter høstens valg, og at et fruktbart samarbeid kan vokse fram mellom alle som ønsker å ta vare på norsk matproduksjon og bygdene våre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags