Til den andre sida og tilbake

MISTET MOREN: Tage Aske Holskil har møtt både livet og døden den siste uken.

MISTET MOREN: Tage Aske Holskil har møtt både livet og døden den siste uken.

Av
DEL

MeningerSnøen faller over Østfolds slake bakker. Ute på et jorde står et fabrikkbygg der mennesket fødes, noen leges og noen dør. Tvers over gangen for fødestua der tunge vordene mødre vagger utålmodig frem og tilbake ligger overvåkinga det de virkelig syke havner.

Jeg skal være med inn i døden og tilbake sammen med min mor. Et liv skal ende. Jeg sitter i timesvis og lytter til pusten hennes. Følger med på den lille monitoren som forteller noe om status i den gamle syke kroppen. Det er vanskelig å være omsorgsfull uten å falle i gråt. Jeg vet ikke om hun hører meg, hører meg gråte, vil jo ikke det. Jeg vil gi henne trøst, håp kanskje, selv om alle vet håpet er ute. Jeg tar meg i å be, pleier ikke det.

Disse timene gjennom lange netter da snøen faller ute, og ingenting av det utenfor berører oss inne. Vi sitter og lytter til en pust som snart skal stilne. Morfinen i blodet, slangene inn og ut av kroppen, en kjempende kropp som har tålt nesten alt, men som nå sakte stilner, som kjemper i stillhet. Helt i ro, i en søvn jeg bare kan håpe det finnes en god drøm i.

Noen ganger forsøker øynene åpne seg for å se, men det virker bare som smertene rir hardere på innsida. Pleierne har jobbet intenst en stund, så når kroppen ikke makter å bli bedre, går pleien over i lindring, i venting. Vi spør hva vi har i vente, når skjer det, får vi et varsel? Jeg kjenner på at jeg ikke kan noen ting om det å dø. De fleste av oss dør bare en gang. Vi håper hun kan se tunnelen, lyset, at hun ser sine folk på andre sida.

Så når det virkelig skjer, når pusten ikke klarer å trekke nok luft, har morfinen lamma kroppen så den ikke kan kjempe mer. Akkurat da vil du ta tak og dra henne tilbake. "Alltid freidig" synger inni meg, sorgen er uendelig intens og sterk, men etterpå kommer den rare lette følelsen når du vandrer trøtt ut av sykehuset og trekker frisk luft ned i lungene, vandrer ut i snøen og tenker at hun har opplevd smerter ingen kan makte å leve igjennom.

Den merkeligste freden har senket seg, snøen ligger hvit over biltakene på den monstrøse parkeringsplassen. Savnet skal komme. Men bak henne ligger et helt liv det fortsatt er pust i som har samme åndedrett som meg og alle andre som har glad i henne. Jeg skal huske det livet en stund til før det er min tur.

Jeg er ikke så redd døden nå, men redd smertene, redd morfinen skal ta fra meg mine siste minutter på jorden.

Bente (52) kjempet mot brystkreften: – Første gang jeg kunne gå opp på Signalen, begynte jeg å gråte av en slags overlevelseslykke.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags