Det var sol gjennom kjøkkenvinduet den dagen han fortalte at han var blitt alvorlig syk. Han ringte. Det er ikke så ofte han ringer, han sender for det meste meldinger. Korte, konsise meldinger. Jeg satt i vinduskarmen og fulgte en sommerfugl utenfor med blikket. Jeg spurte ham om han visste om sommerfugler overvintret. Han svarte ikke, han ville fortelle noe sa han.

Så sa han det. At han var blitt alvorlig syk.

Han kan ikke bare bli borte?

Jeg har kjent han en evighet. Siden vi var små. Jeg har sett ham vokse opp. Han har sett meg vokse opp. Han har alltid vært der. Han kom alltid til å være der. Hadde jeg tenkt. Eller jeg hadde ikke tenkt over det, jeg tok det bare for gitt. At det var slik det skulle være. At han skulle henge med oss og rundt oss og komme med historiene sine som ingen av oss andre hadde vært i nærheten av. Han har levd et eventyrlig liv og noen ganger trodde vi nesten ikke på det han fortalte heller. Jeg tok dette for gitt; at han skulle være her sammen med oss, som et levende, sterkt og insisterende vesen med alle sine fortellinger, med alle våre fortellinger som vi har stått i sammen, han skulle huske disse sammen med meg, og også for meg hvis jeg glemte, og vi skulle lage nye fortellinger, lage livet sammen videre, det skulle bare fortsette slik. Han skulle være her. Og nå? Hva skjedde nå? Han kan jo ikke bare bli borte? Hva gjør vi da?

Han gråt ikke i denne telefonsamtalen. Det var jeg som gråt. Unnskyld, sa jeg, for det hjalp jo ikke ham at jeg gråt. Dette må gå bra, sa jeg, før vi la på. Ja, sa han, men jeg hørte i stemmen hans et annet alvor jeg ikke hadde hørt før.

Døden, derimot

Alvoret er enda tydeligere nå. Han står i noe jeg ikke aner noe om. En side av det er det brutale i et slikt sykdomsforløp. Venting. Møter med leger som gir beskjeder man ikke ønsker seg. Behandlingen som kan være smertefull. Medisiner med bivirkninger som gjør deg sykere på annet vis. En kropp som hele tiden står i kampmodus. Å tåle det; smerter og uvisshet. Det kan jeg ingenting om. Men det er lettere å møte ham i dette. Jeg kan forstå det på et vis, og det gjør det lettere å trøste, lettere å veilede, oppmuntre.

Døden derimot. Han står så nær døden. Han ser den. Der kjenner jeg på en utilstrekkelighet. En umodenhet som menneske, som en prematur. Jeg har skjøvet døden bort. Det er lett å skyve døden bort. I vår kultur gjør vi ikke annet. Jeg mangler dannelse på død. Og jeg ser hvor ensom han er i dette. Det er ensomt å dø. Men det burde ikke være så ensomt å møte den. Hvorfor har jeg skjøvet den vekk? Tror jeg at den blir borte slik? Jeg snubler i samtalene våre om døden. Jeg er ingen god samtalepartner. Jeg blir en lyttepartner.

Han snakker. Jeg lytter. Jeg sier noe. Jeg forteller om faren min som døde i en ulykke da jeg var barn. Han ble liksom bare knipset vekk, sier jeg, uten at vi fikk snakket med ham om noe som helst på forhånd. På en måte var han heldig, sier vennen min, men samtidig er det fint å få lov å snakke med dere om alt før jeg dør. Du skal ikke dø, sier jeg. Jeg forteller videre om hvordan folk rundt oss reagerte så ulikt i møtet med oss som sørget. Jeg husker de modige best, sier jeg. De som tydelig ikke visste hva de skulle si eller gjøre, men som bare ga oss en klem og sa nettopp det, at de ikke visste hva de skulle si. Varmen de sendte oss var så god. Jeg husker hvordan jeg kjente at den styrket meg. Akkurat som om motet deres smittet over.

Jeg kjenner meg som et lite menneske

Så husker jeg de som unngikk oss. Som vi ikke hørte noe fra. Til og med noen som vi så byttet fortau i byen. Du bytter fortau når vi snakker om døden, sier han. Jeg blir stille. Ja, sier jeg, der ser du, jeg vet liksom ikke hva jeg skal si, jeg kjenner meg som et lite menneske i dette.

Men så vær den lille, sier han, overfor døden er jeg bitteliten selv.

Du er god som bitteliten, sier jeg, du er nærere oss nå, og det å stå nær noen er å være rik på liv, rik på kjærlighet. Ja, sier han. Så egentlig er vi rikere på liv nå når døden puster på meg, sier han. Døden puster ikke på deg, sier jeg. Der bytter du fortau, igjen, sier han. Vi begynner begge å le.