Jeg vannet ikke plenen i sommer – jeg vannet derimot dammen 

MILJØVERN I PRAKSIS: Har du en hage med et par kvadratmeter å avse – kan du grave deg en dam, og la naturen gjøre resten, skriver Erik Tunstad.

MILJØVERN I PRAKSIS: Har du en hage med et par kvadratmeter å avse – kan du grave deg en dam, og la naturen gjøre resten, skriver Erik Tunstad. Foto:

Av

I uke etter uke etter uke var den lille pytten den eneste kilde til ferskvann i – vil jeg tro – flere kilometers omkrets. Da kom alle dyrene.

DEL

SpaltistHelt øverst på tomta mi, ut mot Moutmarka, er det en naturlig fordypning i svaberget, og der har sønnen min og jeg etablert en liten dam, et par meter lang – og smal, og grunn. Mer en pytt av den typen som tørker ut etter et par dager i solsteken.

I år besluttet vi å holde vannstanden oppe, tvers gjennom den tørreste sommeren i manns minne. I uke etter uke etter uke var den lille pytten den eneste kilde til ferskvann i – vil jeg tro – flere kilometers omkrets.

Hvilket dyrene satte pris på. All verdens stor- og småfugler satt på kanten og nippet, noen hoppet uti og fikk et forfriskende bad. Skjærer, kråker, hakkespetter, spurver, meiser og måker. Reven kom for å få seg en slurk, harene også. Og rådyrene. Det vrimlet av insekter, vannkalver, øyenstikkere, buksvømmere, ryggsvømmere. Det var småkreps, og til og med noen få snegler klarte å finne veien, samt hoggorm og buorm. Sistnevnte observerte vi flere ganger, svømmende og dykkende, på jakt etter noe å ete.

Antagelig var de ute etter amfibiene – som var dem vi egentlig tenkte på, da vi startet det hele. Vi oppdaget salamandere der allerede i våres, egg noe senere, og 30-pluss rumpetroll i juni. For å gi dem steder å gjemme seg, plantet vi ut siv, liljer og moser – og la ut stein. Dette tiltrakk seg flere amfibier, som frosk og padder.

I det hele tatt – det yrte av liv i tørken. «Alle» var der.

SØRGET FOR VANN: I år besluttet vi å holde vannstanden oppe, tvers gjennom den tørreste sommeren i manns minne. I uke etter uke etter uke var den lille pytten den eneste kilde til ferskvann i – vil jeg tro – flere kilometers omkrets.

SØRGET FOR VANN: I år besluttet vi å holde vannstanden oppe, tvers gjennom den tørreste sommeren i manns minne. I uke etter uke etter uke var den lille pytten den eneste kilde til ferskvann i – vil jeg tro – flere kilometers omkrets. Foto:

35 salamandere, men nå er de borte

Da vi flyttet til Verdens Ende en gang midt på 90-tallet, gikk min da tre fire år gamle sønn Sverre og jeg kveldsturer langs riksveien i det tidlige høstmørket. Det lå salamandere på asfalten, antagelig på jakt etter insekter. Problemet var selvsagt bilene – så for å redde de stakkars dyrene fra å bli most i asfalten, plukket vi dem opp og bar dem ut i Moutmarka igjen. En kveld hadde vi 35 stykker i boksen.

Det hender fremdeles av Sverre og jeg tar oss en salamandertur langs veien. Det blir mest for kosens og minnenes skyld – for vi finner aldri salamandere lenger. De er rett og slett borte.

120 arter har dødd de siste ti årene

Slik er det over store deler av verden. Amfibiene forsvinner.  

Amfibier er dyr som frosk, padder og salamandere – dyr som legger egg uten beskyttende skall, og selv bare er dekket av en tynn, sårbar hud. De lever deler av livet i vann og deler på land. De legger eggene i vann, og har et larvestadium som er helt avhengig av det våte element. Dette i motsetning til reptiler – slanger, øgler, skilpadder og krokodiller – som nok kan leve i vann, men som slett ikke tørker ut om de tilbringer uker i sola.

Det finnes cirka 7000 arter amfibier – men de er som sagt på dramatisk tilbakegang. En tredjedel av dem er truet, mer enn 120 kan ha dødd ut de siste tiårene. Dette er alvorlig for en dyregruppe som har eksistert i hundrevis av millioner år. Så hvorfor skjer det?

Det enkle svaret er: Oss.

Mange, veldig mange amfibiepopulasjoner er blitt utryddet av sykdom – delvis spredd av oss – vi ødelegger levestedene deres; drenerer myrer og dammer, «rydder opp» i kratt og småskog, bygger boliger, asfalterer veier – og moser dem i asfalten.

Så Sverre og jeg finner ikke lenger noe å bære med oss ut i utmarka igjen.

Hvordan skal vi da hjelpe dem?

Jeg vet ikke i hvilken grad den lille hagepytten vår reddet noen fra tørkedøden. Jeg så en voksen salamander der første august – antagelig hadde en av de tretti larvene klart seg. Jeg har ingen anelse om hva som har skjedd siden.

Spørsmålet ble derfor: Hva gjør vi nå?
Svar: Vi lager en enda større dam!

Sist uke leide vi en minigraver, gravde en dam på ti ganger femten meter, med dybde fra nesten en meter til veldig grunt – og et tilliggende fuktig «sumpområde». Hele greia kommer vi til å fore med duk, dekke med stein og beplante med liljer og nøkkeroser. Til våren kommer dammen til å fylles av allehånde omvandrende og tilflyvende småkryp – og med tiden vil vi få et lite økosystem som forhåpentligvis også vi romme amfibier.

Parer seg i sin barndoms dam

Det amfibiene trenger, er steder å leve. Helst trygge steder, steder som er der fra år til år. En salamander blir født i en dam, vandrer deretter ut, og lever noen år på land, før den vender tilbake for å pare seg i sin barndoms dam. Det alle kan gjøre, er å sørge for at det finnes dammer. Og har du en hage med et par kvadratmeter å avse – kan du grave deg en, og la naturen gjøre resten. Det er slett ikke vanskelig – du finner bruksanvisninger på nettet – og selv med et kjempeprosjekt som undertegnedes, kommer du i mål med utgifter godt under 10 000. Det er ingen uforskammet utgift – hvis du kan være med på å redde en dyregruppe fra utryddelse.

Miljøvern i enkel praksis …

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags