Forsyningssikkerhet i kraftmarkedet, men til hvilken pris?

Av

For Norge er forsyningssikkerheten et sentralt tema i den offentlige debatt.

DEL

MeningerSlik sikkerhet kan gjelde mange områder, men det er vel matforsyningen som har vært mest i fokus. Dette er i stor grad tatt vare på gjennom årlige avtaler mellom den norske stat og bondeorganisasjonene.

For energisektoren derimot er situasjonen nå en ganske annen.

I den tidlige etterkrigstid var knappheten så stor på energi at det var «vippen» som måtte slå av energiforsyningen fullstendig når den avtale grensen var nådd i de tusen hjem. Senere ble overforbruket godtatt men beregnet av et høyere grunnbeløp. Det var de kommunale elverkene som sto for den årlige faktureringen den gangen. Senere har dette hegemoniet forsvunnet, antall kraftverk har økt mens antall energiverk (antall eiere) er blitt betydelig redusert samtidig som kabler i økende grad forbinder det norske nettet med kontinentet. Samtidig ser vi at effektprisen harmoniseres i Norge med prisen på kontinentet, - og da blir prisen selvsagt høy hele tiden.

Knapphet på energi i det kontinentale markedet gir normalt alltid en høy pris ikke minst på grunn av omfattende bruk av fossilt brennstoff.

I Norge er vi i hovedsak selvforsynt med gratis hydrobasert energi, men når markedet er sluppet ganske fri ved omfattende forbindelse til kontinentet, blir kraften solgt til en høy pris når vi har mer enn nok av den, og da slik at bassengene trimmes ned til et minimum. Konsekvensen av dette er at dyr energi kjøpes tilbake for å kompensere for tomme magasiner i Norge, i påvente av at disse igjen skal fylles. Dette er en situasjon der norske energiverk og staten får gode priser uansett, og den som lider under dette er samtlige abonnenter. Prikken over i-en er nå at energimålingen er automatisert slik at den kan avleses når som helst på døgnet.

Dette frisleppet bør de politiske myndighetene nå stramme inn på. Det bør settes en laveste fyllingsgrad for samtlige oppdemte bassenger i landet. Dette nivået bestemmer så graden av energisikring i landet. Når denne grensen nås i et område, må abonnentene til dette energiverket kjøpe kraft fra andre energiverk som fortsatt har marginer. Dette krever at Norges kraftnett må være dimensjonert for en slik løsning.

Med en slik løsning, vil det samtidig være mulig på selvstendig basis å bestemme kraftprisen som da kan være lik i hele landet, uansett hvor en bosetter seg, og vi er tilbake til tidligere tider med å bestemme den årlige kraftprisen.

Når summen av fyllinger på landsbasis gir en tilstrekkelig god margin, så kan selvsagt den overskytende energien selges på kontinentet, - men bare da.

For eksport av energi til kontinentet vil kraftkablene først bli brukt når våre egne marginer er gode nok, og de energiverkene med best margin kan da styre denne eksporten.

Først når den lave bassengmarginen er nådd, er tiden inne for import av energi, og da til fordeling til energiverkene i Norge.

På 1960-tallet observerte jeg metodikken i Hellas under et sommeropphold ved et hydrobasert energiverk ved Karditsa der landet skulle eksportere energi til Jugoslavia. Der gikk denne arbeidsoppgaven på tur mellom de fem greske energiverkene som hadde tilstrekkelig kapasitet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags