En liten bønn fra en amatørmusiker

ØNSKET: Ikke alle finner seg til rette i idretten, også kulturaktiviteter bør få ha egnede lokaler, mener korpsmusiker Hanna Bollæren Sandvik. Hun spiller i Tønsberg Janitsjarkorps, som ønsker seg til Messehall B sammen med Tønsberg Amatørteater.

ØNSKET: Ikke alle finner seg til rette i idretten, også kulturaktiviteter bør få ha egnede lokaler, mener korpsmusiker Hanna Bollæren Sandvik. Hun spiller i Tønsberg Janitsjarkorps, som ønsker seg til Messehall B sammen med Tønsberg Amatørteater. Foto:

Av

Jeg var hun som løp fra ballen, fremfor å fange den. Spilte ingen rolle om det var håndball, fotball eller volleyball. Den eneste trygge ballen var den myke kanonballen. Jeg løp 60-meteren litt fortere enn Else Kåss Furuseth, men ikke mye.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg fant til gjengjeld min glede i musikken, korps, storband og det meste. Jeg digga standardjazz og klassisk musikk da jeg var 14. Jeg var kjerringa mot strømmen. Og hadde det bra med det. Jeg opplevde mestring gjennom et instrument. Jeg fikk venner i alle aldre, både på samme alder og gjerne en og to generasjoner eldre. Det er så verdifullt og unikt! Også i arbeidsliv og livet generelt, det å være trygg i møter på tvers av generasjoner. På å oppdage at det bare er mennesker. Og se det spennende i både de gamle og grå, og de unge. Det er jammen ikke mange miljøer hvor man ikke klassifiseres etter alder og kjønn, hvor laget heter «Jenter 14». Bortsett fra i amatørkulturlivet, det være seg teater, korps eller annet.

Som voksen er jeg glad for musikkgleden, jeg har fortsatt både den og musikkhobbyen.

Korpsøvelsene fant alltid sted i en gymsal. Bygget for ballspill og ikke for at et korps skulle ha et godt lydbilde. Vi bar utstyret vårt opp en lang trapp, vi hadde vært heldige å få et rom til oppbevaring av slagverk i kjelleren, innerst i en gang. Når øvelsen var slutt, bukserte vi instrumentene ned igjen. Og de måtte stables helt riktig for at vi skulle få lukket døren. Sportsutstyret hadde lager rett på innsiden av gymsalen.

Til Messehall B?

I disse dager diskuteres det hvorvidt korpset mitt, Tønsberg Janitsjarkorps, i samarbeid med Tønsberg Amatørteater, skal få overta Messehall B og med sine midler gjøre det om til et kulturhus. Et lokale som er egnet til å spille musikk og teater i. Et samlingssted for amatørkulturlivet. Et lokale som er vårt, og ikke lånt av idretten eller skolen. Et sted vi ikke får være kun på nåde. Et sted vi kan få høre til.

Det protesteres fra idretten, da bygget i sin tid ble skjenket fra idretten til kommunen. Idretten mener at de da bør få bygget tilbake. Jeg mener det i dag er veldig mange flere steder å spille håndball, fotball og dyrke andre idrettsformer, enn det er velegnede øvingsarenaer for korps, teater og øvrig kulturliv. Lokalet ligger midt i smørøyet for at kultur og idrett kan treffes. Det har vært hyppige delinger på en artikkel fra Aftenbladet, hvor det poengteres at det gis mye støtte i form av tippemidler til idretten. For oss er det gjenkjennbart; Idretten er høyt prioritert i hver eneste kommune i det ganske land.

Selvsagt er fysisk aktivitet bra, men jammen gjør også musikk og teaterliv mye godt med kropp og sjel. Såpass mye godt at vi også bør få mer enn restene fra andre. Slippe å streve med dårlig lydbilde og fare for hørselskader. Slippe å bære tungt slagverksutstyr gjennom lange korridorer og opp og ned trapper. Øve i et lokale hvor det er lett å rigge utstyr.

Ingen settes på benken

Musikk og teaterliv er uten reservebenk. Det er plass til alle, alle kan oppleve mestring i en eller annen form, enten gjennom å være gode til å spille. Men kanskje også ved å være god til å sy kostymer, eller snekre kulisser. Være et sosialt anker, eller god på det organisatoriske som skal til for å få to såpass veldrevne foreninger til å gå rundt.

"Et sted å høre til" het vårens fineste TV-serie. Og det er mange som har et sted å høre til i disse to foreningene. Nå er det på tide at Tønsberg støtter oss kulturamatører gjennom å hjelpe oss å finne et egnet sted for et kulturhus innenfor de rammene vi kan klare. Enten det blir her eller der. Vi har selv godt med midler, i tillegg har vi vist en genuin evne til å ivareta vårt tidligere lokale med våre 40 år som eiere og forvaltere av nylig solgte Nedre Langgate 50. Det sier ikke rent lite om dugnadsånden og den økomomiske stabiliteten i foreningene at vi har klart det! Vi solgte kun fordi vi vokste ut av lokalene, og fordi området rundt på sikt reguleres til bilfritt, noe som er vanskelig for oss som skal frakte store instrumenter.

Jeg synes vi fortjener det. Det vil gagne både unge og gamle. De som løper fra ballen, de som liker både ball og instrument, de som er 14 og digger standardjazz og klassisk musikk. De som vil ha en fritidsaktivitet hele livet. Omtrent fra vugge til grav.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken