EUs to oljeglatte tunger

Heming Olaussen, leder av SVs nasjonale EU/EØS-utvalg

Heming Olaussen, leder av SVs nasjonale EU/EØS-utvalg Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.EU vedtok i desember 2019 at de skal bli klimanøytrale innen 2050. En del naive EU-tilhengere og klimaentusiaster jubler, og framhever EU som et eksempel til etterfølgelse. Mon det?
Klimanøytralitet krever at EU er helt uten utslipp av klimagasser. I teorien et vakkert mål, som hylles av EU-toppene. Planen har imidlertid store svakheter:

• Lite tyder på at EU er i stand til å nå målet. Da må utslippene kuttes 8-9 % hvert år.
• Kostnadene ved det mest effektive tiltaket; lagring av store mengder klimagasser under bakken eller under havbunnen, er så uberegnelige at det hersker stor tvil om dette kan oppnås i så stor skala og så raskt at målet kan nås.
• Skogplanting i stor skala (det andre, effektive tiltaket av tilstrekkelig omfang) er i uoverskuelig tid et tvilsomt prosjekt, siden det forutsetter et forpliktende samarbeid mellom EU og store skogland som Russland (Putin), Kina (Xi), USA (Trump) og Brasil (Bolsanaro) – «kvartetten fra helvete» som en vis mann omtalte dem som. Ingenting tyder på at et slikt prosjekt skal bli enkelt – ikke engang om Biden vinner valget til høsten. Innafor EU er det få land som har stort nok potensiale – muligens unntatt Finland og 2-3 land til. Men det monner ikke.
Pr. i dag er hovedproblemet overhodet å få stoppet økninga i klimautslipp raskt nok til å oppnå Paris-avtalens 2-graders mål. Mektige krefter motarbeider dette, åpenbart eller i det skjulte, herunder vårt eget Equinor.

•Storkonsernet Total har gjort det klart at de i 2040 vil ha 50 % av virksomheten basert på gass, og 30 % på olje og biobrensel.

•Shell vil innen 2030 øke produksjonen med olje og gass med 38 %.
For de fleste energikonsern er satsinga på fornybar energi for pynt å regne.

Det anerkjente journalist-samarbeidet «Investigate Europe» fastslår at EU-statene pluss UK og Norge støtta bruken av fossil energi med 137 milliarder Euro i 2019. Ingeborg Eliassen, forfatter og journalist, er med i dette samarbeidet. Hun, og rapporten deres, fastslår at «veien til et samfunn uten skadelige karbonutslipp er nesten uframkommelig på grunn av et villniss av ordninger som brukes til å oppmuntre eller støtte bruk av fossil energi». Norge har ingenting å skryte av. Våre fradragsordninger for fossilindustrien er så lukrative at staten framstår som hovedsponsor for fortsatte klimautslipp.

Det grønne skiftet og EUs «Green Deal» krever en grunnleggende samfunnsomveltning i forhold til dagens levemønster og forbruksnivå. Det er liten grunn til å tro at EU-kommisjonen tenker i de baner. Snarere vil de la markedet styre, og konkurranselovgivninga bestemme utviklinga. Det kan vise seg å være en blindvei, i kampen for et klimanøytralt samfunn. Da må opinionen mobiliseres, folk må se nødvendigheten, nytten og ja – gleden ved å få det til. Ikke bare at de superrike blir enda rikere på bekostning av flertallet. De gule vestene i Frankrike kan være et frampek mot de samfunnsmessige konflikter som kan komme til syne dersom tøffe og hardhendte omstillinger tvinger seg fram. Dersom dette skjer på de store konsernenes premisser, mens folk flest får det vanskeligere, kan det skje drastiske ting. Og her må miljøorganisasjoner og klimaaktivister passe seg. Uten brei støtte i folket risikerer vi en ny type (miljø)fascisme, der trua på demokratiet som virkemiddel kan bli erstatta av ropet på den sterke mann eller kvinne – denne gangen for en ny god sak: redde kloden.

(Artikkelen delvis basert på Dag Seierstads artikkel i Klassekampen 8.8. «Oljemakta rår – litt til»)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken