Gå til sidens hovedinnhold

Jeg gir herved ruslingen et ansikt

Artikkelen er over 4 år gammel

På kort sikt gjør det langt mer med humøret enn med formen, å rusle seg til en formtopp er en relativt tidkrevende sak.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Å rusle» defineres i ordboka rett og slett som «å gå sakte». Det er nok en av grunnene til at så få kjemper ruslingens sak. Jeg ser det som min oppgave å gi ruslingen et ansikt.

En gang i en fjern fortid var jeg faktisk i brukbar form, nå er rund den dominerende formen. Jeg skal ikke kjede deg kjære leser med de kroniske helsedetaljene som gjør at rusling nå er min foretrukne form for bevegelse. 

Barn rusler eller løper

Det sies at det er av barn og fulle folk man skal høre sannheten. I denne sammenhengen er det mest fornuftig å droppe de fulle folka, og se på hvordan unger beveger seg. De opererer nemlig med kun to hastigheter, løpe eller rusle. Jeg garanterer at du aldri har møtt en unge som bedriver Nordic Walking eller Power Walking eller noen annen fancy form for gange.

Les også

Har stått tomt mange måneder: Nå satser eierne på at en ny restaurant straks er klar

I løpet av høsten har jeg noen ganger, og det er ikke så mange må jeg innrømme, men mange nok til å reflektere litt rundt det, ruslet til jobben. På min jobb-ruslevei treffer jeg daglig blant annet mange unge på sin skolevei. Det gir rusleturen en helt annen dimensjon.

Et slikt land må vi ta vare på

Mot meg en mørk morgen kommer det to små karer, ruslende. De er i småskolealder tipper jeg, og de er mye mer opptatt av samtalen enn av farten. Da de passerer meg hører jeg den ene spørre;

«Er du litt lei deg for det nå?»

For noen herlige, trygge, fine unger tenker jeg. Et slikt land må vi ta vare på. Jeg var litt mer usikker på akkurat det, da jeg en annen morgen møter en ung jente, jeg tipper i videregående-alder, på vei til busstoppet.

Unge mennesker med kaffekopp med lokk er blitt et fast innslag i bybildet, og jeg tror det er det hun har i hånden. Men da jeg passerer hører jeg bestikket klirrer mot skåla, det er frokostblandingen hun slurper i seg på fortauet. Den hadde jeg ikke sett før.

Les også

Den største forskjellen på navere og andre folk, er at navere er late, ikke tar seg sammen og ikke gidder å bidra

Blir varm om hjerterota

En vintermorgen når værgudene gjør sitt ytterste for å glasere landskapet rundt meg, så oppdager jeg at det faktisk er noen som tenker på oss ruslere. Da jeg kommer til turens bratteste bakke kan jeg konstatere at noen (i dette tilfellet, offentlig ansatte, velsigne dere) har vært ute og strødd fortauet. Veibanen er ikke strødd, men fortauet, slik at vi ruslere kom oss trygt og godt fram til jobben. Sånt er til å bli varm om hjerterota av.

Det ble jeg også da jeg var på vei ned stien gjennom skogen, og jeg hører litt barnlig jangling som jeg velvillig kan tolke som en julesang. Rundt hjørnet møter jeg en bestemor som skyver en liten en på en spark mens tre andre går ved siden av. Og når de ser meg blir jeg møtt av et rungende; «Hei på deg!»

Ruslingens år

Det går ikke an å bli i dårlig humør av sånne rusleturer. Og der er vi ved kjernen.

Hvis du dropper øretelefonene og treningslåtene som skal gi deg energi til å holde trøkket og farten oppe, og heller rusler og kikker og lytter, så gjør det noe med deg. På kort sikt gjør det langt mer med humøret enn med formen, å rusle seg til en formtopp er en relativt tidkrevende sak.

Men det er ganske så hyggelig. Så jeg erklærer likegodt 2018 for ruslingens år.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.