«Det er alltid en fin dag for fotball»

ALLTID EN FIN DAG FOR FOTBALL: Noen ganger er det lett å forstå de som følger fotballen fra sofaen...

ALLTID EN FIN DAG FOR FOTBALL: Noen ganger er det lett å forstå de som følger fotballen fra sofaen... Foto:

TV-legenden Arne Scheie sa ofte; «Og det må være lov å si dere, at dette er en fin dag for fotball. Det er forresten alltid en fin dag for fotball.»

DEL

MeningerIkke alltid, er min ydmyke påstand. En torsdag i vår kommer høyt opp på den listen over fotballdager jeg gjerne kunne vært foruten.

Det hadde regnet hele dagen, og inspirert av det forslitte, og lett irriterende mottoet «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær», fant jeg fram solide gummistøvler, ganske nytt regntøy og en slitt caps. (Alle som bruker briller skjønner capsens bruksområde her, det er ikke for å skygge for solen).

Det var bortekamp som ventet, men heldigvis var det ikke så langt å kjøre, bare til banene der jeg trådte mine fotballsko – og hvor jeg har masse gode minner. Denne kvelden skulle det ikke bli noen nye.

Sosialt

På sosiale medier raser det med jevne mellomrom diskusjoner om hvor rett (gøy) eller galt (håpløst) det er av norske fotballnerder å bruke masse energi (og penger) på å følge, dyrke og identifisere seg med utenlandske fotballag. Særlig nå, like før den engelske fotballen sparker i gang igjen i foran tusenvis av norske sofaer.

– Støtt heller den lokale fotballen, kom dere ut på kamp og slutt å si «vi» når du snakker om Liverpool eller Manchester United eller Tottenham, tordner norsk fotballs ivrigste forkjempere.

Jeg er nok blant de snålingene som gjør begge deler, og lever helt greit med det. (Nå har jeg riktignok gitt opp mitt engelske favorittlag, men det er er en helt annen historie). På lokale baner treffer jeg alltid på hyggelig folk, det sosiale på sidelinjen oppveier mer enn ofte for litt varierende kvalitet på banen.

Mer enn ofte, men som sagt, ikke alltid.

Laaaaaang pause

Dårlig vær en ting, men denne kvelden ble det fulgt opp med dårlig innsats og dårlig forsvarsspill. Baklengsmålene rant inn, vi så bare fram til pausen.

Det skulle vi heller ikke gjort.

Pausen ble av det lange slaget. Ikke bare fordi laget lå under 0–3 og værgudene var like lite gjestmilde enn hjemmelaget. Det drøyde og det drøyde før dommeren kom tilbake. Og til slutt kom han ikke tilbake.

Han hadde rett og slett blitt syk i pausen, og etter den lengste og sureste pausen jeg kan huske dukket hans fotballdømmende datter opp (i kortbukse ...!), smilende og klar for å fullføre kampen i flott stil.

Det gjorde hjemmelaget også, de stoppet ikke før på 8–0. På vei tilbake til bilene på parkeringsplassen forsøkte vi så godt som mulig å muntre hverandre opp, spillere og foreldre, lagledere og familiemedlemmer. Det lyktes ganske så bra, galgenhumoren funker mot regnvær og stortap også.

Fulltreffer

Jeg satte meg inn i bilen, kjente hvor deilig det skulle være å komme seg hjem og inn i varmen. En kar jeg ikke kjente banket på ruten på førersiden.

– Jeg tror en ball traff bilen din ista, kunne karen fortelle. Jeg trengte ikke rare inspeksjonen for å konstatere at han hadde rett.

Jeg hadde parkert ved en bane, inntil et nett, bak en tribune på sidelinjen, men likevel hadde en av spillerne på banen klart det kunststykket å få inn en fulltreffer midt i høyre frontlykt.

Jeg ringte forsikringsselskapet for å registrere skaden. Navn og bilnummer og sted og egenandel og alle de fastene postene. Verkstedet hadde ny lykt inne, og dagen etter var bilen fikset. Og jeg sure 4.000 kroner fattigere.

Det er ikke alltid en fin dag for fotball.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags