Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I dagens samfunn er det tradisjonelt Den norske kirke som har sørget for seremonien som rammer inn «det siste farvel». Men med flere religioner og livssyn som organiserer folk som bor i Norge, blir det fort til at familier må gjøre valg når det gjelder seremoniens form og innhold. Det er nå et mindretall av nordmenn som tror på en gud. I mange familier er det både troende og ikke troende. I Vestfold har noen kommuner lagt til rette for at seremonirom kan benyttes av flere livssyn, men her gjenstår det mange utfordringer for de nye storkommunene. Våre gravferdsbyråer takler på profesjonelt vis de fleste ønsker: Fra tradisjonell kirkelig gravferd og varianter av bisettelser til askespredning og «rockekonserter».
Mangfoldet i rammer og innhold medfører valg som man i riktig gamle dager ikke fikk lov å ta. Muslimer, jøder og buddhister har sine seremonier. Mange uten gudstro er glad for at borgerlige bisettelser, humanistiske gravferder, askespredning for ateister og lignende er et alternativ man kan velge. Og heldigvis – gravferdsplassene er for alle!
Rune og Gro oppfyller det som er manges siste ønske: – Dette er gripende
Men så kommer spørsmålet: Hvem skal velge og bestemme form og innhold? Er seremoniene en markering som skal stå i stil med avdødes livssyn og ønsker? Eller er det de etterlatte som skal bestemme alt, uavhengig av den avdødes tro og ikke-tro? Og hva så om de etterlatte er uenig?
Formelt har nærmeste pårørende siste ord. Vi så i England nylig at ateisten Stephen Hawking fikk en kirkelig gravferd fordi hans barn ville det slik. Mange reagerte på dette. Det blir etter mitt syn galt om en humanetiker eller ateist får en kirkelig gravferd mot sitt ønske – eller at en erklært kristen blir gitt en borgerlig bisettelse fordi hans barn er ikke-troende.
Gro mistet mann og sønn i løpet av åtte uker: – Sjokket var ubeskrivelig
Og det er trist om familier skal havne i strid fordi de har ulike livssyn som de mener skal dominere seremonien. Jeg har selv, da jeg var aktiv humanistisk gravferdstaler, «forrettet» sammen med en prest, så familien fikk «i pose og sekk» – det gikk faktisk helt fint. Verken kirken eller Human-Etisk Forbund blandet seg opp i det vi gjorde.
Mitt råd er at familier snakker om dette før noen dør. Og de må spørre seg selv: hvem eier seremonien? De etterlatte og kun dem? Eller skal vi respekteres også i graven for det vi sto for i levende live?