Du er ikke alene

Å BLI SETT: Det er alltid noen som ser deg, skriver Kamilla Danielsen

Å BLI SETT: Det er alltid noen som ser deg, skriver Kamilla Danielsen Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Vi mennesker har en lei tendens til å tenke at vi er den eneste som virkelig kjenner oss selv.

DEL

MeningerJeg sier «lei tendens» fordi jeg ikke ser så mye positivt i dette. Ofte går vi rundt og føler oss ensomme, alene, lite forstått. Det er ingen som egentlig forstår meg, ikke sånn egentlig, det er ingen som vet hvordan jeg egentlig er, hva jeg trenger, tenker eller føler. Jeg er et av disse menneskene, men i løpet av de siste månedene har jeg fått utfordret denne tankegangen på ulike områder.

Forrige uke var jeg hos tannlegen, det var bare en helt enkel rutinesjekk, men det måtte gjøres, litt nervøs lå jeg der i stolen og gapet, ventet på at plasthanskene skulle bli ferdig å rote rundt i gebisset. Ingen karies, sier han tilslutt. I gamle dager het det hull, sier jeg. Han smiler. Så tar han et par bilder og siden jeg har vært lat med tanntråd i det siste bruker han litt tid på fjerning av tannstein. Hele seansen går smertefritt, jeg er fornøyd, reiser meg opp i stolen og er på vei til å gå. Før jeg forlater rommet sier han «Du er høyrehendt du». «Eh ja?» sier jeg litt forundret. «Det kan jeg se», sier han, «du har en favorittside å pusse på». Javel, tenker jeg, går ut av tannlegekontoret og føler meg litt mer naken enn da jeg kom inn, litt avslørt på en måte. Det var en merkelig opplevelse.

For noen måneder siden skulle jeg inn til sykehuset for å ta MR. Jeg fikk beskjed om å ligge helt i ro på et brett inni en maskin i nesten en time, også dét gikk smertefritt, jeg ble rullet ut av maskinen og to mennesker kom ut fra en dør og sa at undersøkelsen var over, de hadde vært i et annet rom mens jeg lå der, en av dem hadde jeg aldri sett før, han sier «Nå må du forte deg på do», jeg så sikkert ut som et spørsmålstegn, hadde vært så fokusert på å ligge i ro så lenge, «ja, du har full blære», sier han og smiler. Igjen, denne rare følelsen av å være avslørt. Der hadde han sittet inne i et annet rom og sett på min fulle blære i nesten en time. Jeg rødmet og gikk ut. Så visste han altså en detalj om meg, som ingen andre kunne vite.

For en tid tilbake var jeg inne hos banken, ville sjekke lånemulighetene mine, ble møtt av en hyggelig bankmann. Etter et langt møte hvor det naturlig nok var mest snakk om økonomi og kapital kommer vi til veis ende og han sier til meg «Det er en annen ting som også er avgjørende for å få lån, nemlig karakter», javel, tenker jeg og stresser som et helvete, har jeg karakter da, tenker jeg, jeg har vel ikke karakter jeg vel, før han sier «og det så jeg på deg allerede før jeg tok deg i hånda, du er trygg, jeg ser det i øynene dine at du er trygg i deg selv, og det er veldig viktig for meg», sier han.

Javel, så kanskje vi går rundt og føler oss alene, vi føler oss misforstått, ensomme, at ingen forstår oss, men vi er mer gjennomsiktige enn vi tror, kanskje vi liker å tro at ingen forstår oss, at ingen ser oss, men det stemmer ikke, hvis tannlegen min kan vite hvilken hånd jeg spiser grøt med ved å kikke inn i munnen min, hvis en fremmed mann i frakk på sykehuset vet når jeg må tisse, hvis en mann i en bank kan se på meg at jeg er et trygt menneske, javel, så er jeg kanskje mer gjennomsiktig enn jeg liker å innrømme, både fysisk og psykisk. Og jeg tror ikke jeg er alene. Kanskje det går an, med litt velvilje, å finne noe trøst i det. Det er alltid noen som ser deg, og ikke på den skumle måten, men på den skikkelig fine.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags