Hør etter - barnet skal si noe!

 LOJAL: Som helsesøster vet Ida Grotle at barn beskytter foreldrene sine. Men noen ganger er det barna som trenger å beskyttes.

LOJAL: Som helsesøster vet Ida Grotle at barn beskytter foreldrene sine. Men noen ganger er det barna som trenger å beskyttes. Foto:

Av

En ny lovendring gjør at jeg ikke trenger å ringe hjem og fortelle at jeg har samtaler med barnet når barnet forteller meg noe som gjør meg urolig.

DEL

Meninger1. januar 2018 trådde det i kraft flere lovendringer som styrker barn og unges rettigheter. Det er barnas stemme som skal høres bedre når loven tydeliggjør for helsepersonell at de kan vente med, eller unngå å informere foreldre om hva barn forteller. Barn skal tørre å komme til helsesøster eller annet helsepersonell for å fortelle om det vanskelige som hun eller han opplever, uten å være redd for konsekvensene.  Fram til nå har slike samtaler krevd at barnets foresatte har skrevet under på at det er greit at barnet har disse samtalene med blant andre helsesøster.

Barn er intelligente, reflekterte, oppvakte, sansende og nydelige mennesker som må høres på lik linje med voksne mennesker. Deres stemme er like mye verdt som de voksnes stemme, og barn ønsker å få si sin mening. Da er det viktig at vi tar barn på alvor, og husker på at deres rettighet til et godt liv er minst like viktig som de voksnes liv.  Det er dessverre ingen selvfølgelighet. Jeg mener at både i rettsvesenet, og i hjelpeapparatet, har den voksne sin stemme større gyldighet og troverdighet enn barnets stemme.  

Noen barn frykter straff

Barnas stemme angående egen helse blir viktigere, og som pårørende skal barn få bedre hjelp. I tillegg er det innført et unntak fra helsepersonells taushetsplikt ovenfor barn som blir beskrevet slik: Det blir innført unntak fra helsepersonells plikt til å informere foreldre når tungtveiende hensyn til barnet taler mot å informere dem. Dette kan hjelpe barn som i dag vegrer seg for å fortelle om vold og overgrep fordi de frykter straff fra foreldre. Unntaket vil gjelde uavhengig av barnet alder. 

Tidligere har jeg som helsesøster noen ganger unnlatt å ta kontakt med foresatte etter å ha snakket med et barn dersom det var nødvendig. Da måtte jeg gjøre dette med begrunnelse i at det var for barnets beste. Det er gledelig at denne muligheten er konkretisert i lovverket.

Lojale barn

Nå sikrer lovverket at helsepersonell kan vente med å informere foreldre. Barnet skal trygges på det kan komme til helsepersonell og fortelle om svært vanskelige hendelser som de ikke ønsker at foreldrene skal vite. Eller at de skal kunne spørre om hva som er rett og galt uten at «blålysene» må slåes på umiddelbart. 

Jeg trenger ikke å ringe hjem og fortelle at jeg har samtaler med barnet når barnet forteller meg noe som gjør meg urolig. Barnet sier til meg at det er vanskelig å finne ord, men «det er noe som foreldrene gjør». Det er tydelig noe barnet blir lei seg over, men mer klarer jeg ikke å forstå etter bare en samtale.

Barn er som vi alle vet; utrolig lojale ovenfor foreldrene sine. Barn beskytter foreldrene sine. Barn kan tulle og tøyse, og snakke stygt om foreldrene sine ovenfor andre barn. Det er imidlertid ikke ofte barn snakker negativt om foreldrene sine til meg som helsesøster. Så når barn forteller om foreldrenes negative sider, så er det viktig at jeg klarer å forvalte denne informasjonen riktig. Jeg tar dette på alvor! Noen ganger er det riktig at jeg fortsetter å snakke med barnet etter at de har kommet til meg, uten at foreldrene vet om dette.

Barnet stemme er viktigst

Dette til tross for at jeg som helsesøster vet jeg at den viktigste støtten for et barn stort sett er dets familie. Det er viktig for meg å snakke med foreldre og andre som har daglig omsorg for barnet, men noen ganger må det vente, eller noen ganger er det andre i hjelpeapparatet som skal gjøre det. Barnets stemme er den aller viktigste!

Så hva betyr det at far eller mor dytter eller lugger? Har han/hun gjort det en eller flere ganger? Forstår foreldrene hvor fælt det er når de roper «drittunge» og «jævla unge», og det attpåtil uten å si unnskyld etterpå? Er det systematisk kjefting og stygge blikk hjemme, eller er barnet bare preget av en hendelse som skjedde i går eller for flere år siden?

Loven gir nye muligheter

Etter grundigere kartlegging så er det noen ganger nok oppfølging at jeg prater med foreldrene alene, eller aller helst sammen med barnet. Andre ganger må jeg melde videre til politi og barnevern, men det er ikke alltid lett å vite om hva som er det riktige etter en samtale. Da er det bra at loven gir mulighet for å ha flere samtaler med barnet uten at foreldrene vet, selv om det kanskje ender opp med at jeg sammen med barnet kan fortelle alt etter en tid. Så henter jeg barnet til nye samtaler etter at jeg har snakket med foreldrene. Hvordan gikk det å komme hjem etter samtalen vår? Hvordan går det nå?

Som sykepleier på en barneavdeling, søkte jeg ofte svar eller råd hos foreldrene om jeg var usikker på hvordan et barn egentlig hadde det. De kjente barna sine best. Som helsesøster mener jeg fortsatt at foreldre kjenner barna sine best, men jeg har også sett hvordan oppegående og flotte foreldre kan overse barnets stemme når de er i en krise.

Ikke alltid like lett å være foreldre

Det er ikke alltid foreldrene klarer å oppfylle foreldrerollen når de selv kjenner på følelser knyttet til urettferdighet, og vonde følelser etter «ulykken» som har rammet dem. En slik krise kan være en skilsmisse. Kanskje kommer barnet til helsesøster for å dele sin vanskelige hverdag, mens foreldrene mener at alt går så bra og barnet trenger ingen å snakke med. Hvilken stemme skal jeg lytte til da? Foreldrene som ber meg «holde meg unna», eller barnet som lurer på hvordan hun/han skal forholde seg til situasjonen? Jeg velger å høre på barnet.

Barn vegrer seg for å fortelle om det vanskelige som skjer på hjemmebane, og jeg har fått spørsmålet «hva skjer dersom foreldrene mine blir sinte om jeg forteller noe til deg?»

Jeg kan ikke love barnet hva som skal skje framover. Jeg kan ikke forsikre barnet om at alt vil ordne seg. Jeg kan ikke love at foreldrene vil skjerpe seg, og forandre seg. Jeg kan ikke love at rettsvesenet vil sikre barnet en trygg og god barndom. Jeg kan bare i likhet med annet helsepersonell, sikre så godt jeg kan at barnets stemme blir hørt.

Hvor mye betyr stemmene?

Det er gledelig at nytt lovverk sier at barnet skal ha rett til å få informasjon og rett til å bli hørt når de får behandling av helsevesenet. Men hva med retten til å bli hørt når de allerede har fortalt om overgrep eller vold. Hvor mye betyr deres stemme da?

«Svikt og svik» er en utredning som ble gitt til Barne- og likestillingsdepartementet i 2017. Et utvalg representert av blant annet helsepersonell, gikk gjennom saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. I flere tilfeller viser det seg at barna ikke er snakket med når foreldre har forsikret at alt er i orden. Barnet stemme har dermed vært mindre viktig enn den voksnes stemme!

Det betyr at det er viktig at barn får tillit til å fortelle om det som er vanskelig, men like fullt at barnet blir hørt i oppfølgingen av det de har fortalt. Da må vi voksne ta barns stemme på alvor!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags