Jeg gjentar: Korsfestet? Hasan sier ja. Korsfestet. Du vet ikke, de gjorde de grusomste ting.

Trude Trønnes er advokat og forfatter. Hun skriver i Tønsbergs Blad hver måned.

Trude Trønnes er advokat og forfatter. Hun skriver i Tønsbergs Blad hver måned.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerMin syriske venn Hasan har mange fortellinger om det jeg ikke vet noe om. Han har fortellinger om krig. En krig har like mange historier som det er folk i den.

En gang var Hasan et menneske på flukt. Så fikk han asyl i Norge. Hasan er forfatter og han brukte pennen sin den gangen i Syria til å spre tanker om demokrati og menneskerettigheter.

Det likte Assad og hans regime dårlig. Etter 217 dager i fengsel klarte hans familie å samle sammen 20.000 dollar og dommeren satte ham fri. I Syria kan alt kjøpes hvis du har penger nok, sier Hasan, også domstolene.

I fengslet ble han torturert. Kroppen hans husker fremdeles. Men hva kan jeg gjøre med det, sier Hasan, jeg må se fremover.

Hasan vokste opp i en liten by nord i Syria. Jeg spør hvordan var det der, hvordan var det før det ble krig? Du vet, sier han, vi gjorde de vanlige tingene som man gjør i vanlige liv, vi gikk på skole og på arbeid, vi handlet på markeder, vi spiste middagene våre. Men det var bare tilsynelatende; vi levde egentlig et liv preget av frykt for det hemmelige politiet. Jeg husker da jeg som tenåring begynte å lese politisk litteratur, da ble til og med naboene våre redde.

Det var spioner over alt og ingen kunne stole på noen. Alle var redde for å bli hentet.

Hentet til hva, spør jeg.

Hentet til fengsel, hentet for å bli drept, de hang eller korsfestet dem som kunne tenkes å være en trussel mot Assad. Jeg gjentar: Korsfestet? Hasan sier ja. Korsfestet. Du vet ikke, de gjorde de grusomste ting. Dette gjorde folk livredde, og det gjorde at folk bare fokuserte på å gjennomføre de hverdagslige oppgavene, de torde ikke kritisere Assads styresett eller diskutere politikk generelt, det handlet bare om å overleve. Helt til folket reiste seg og gikk ut i gatene i den arabiske våren og demonstrerte for demokrati, et demokratisk Syria. Vi ba om at de politiske fangene skulle løslates. I stedet løslot Assad de ekstremistiske jihadistene.

Og da begynte krigen, sier jeg.

Da begynte revolusjonen, sier Hasan, det var i mars 2011, og noen måneder senere ble det krig.

Jeg spør Hasan hva krig handler om. Han nøler ikke før han svarer: Krig dreper, men den ødelegger også et helt folk. Den er ubarmhjertig. Skjønner du? Krig har ikke et hjerte.

Hasan forteller om hungersnød, om nedslaktninger og flere hundre tusen døde, og enda flere drevet på et liv i flukt. Han forteller om folk som har spist katter og mus for å overleve, om mangel på medisiner, om barn som er skadet for alltid av krigen, hvordan skal de bli hele igjen?

Tror du krigen noen gang vil ta slutt, spør jeg.

Nei, sier Hasan. Men jeg håper.

Hasan forteller om et splittet syrisk folk i dag. Hva skal de velge mellom? IS eller Assad?

Jeg skulle ønske Vesten gikk mer aktivt inn for å hjelpe oss, sier Hasan, og særlig da det hele startet, da vi våget oss ut i gatene. Men også her er vi splittet, for noen er Vesten den store fienden. Det er sammensatt, som det alltid er. Denne krigen henger sammen med tidligere kriger. Og det vil være et problem fremover, det å samle oss som folk. Vi stolte ikke på hverandre før, hvordan skal vi klare det nå? Til og med i familier er det brudd. Jeg har aldri sett en krig som bygger et land, sier Hasan.

Jeg spør om hvordan de sivile orienterer seg om sin egen krig. Det er vanskelig, sier Hasan. Du vet, det er tidvis ikke strøm og ikke internett. Men folk kommuniserer på sosiale medier når de kan, de legger ut videoer og dokumenterer fra krigen, de vil at verden skal vite hva som skjer. Er de ikke redde for å stå frem, spør jeg.

Hva er det lenger å være redd for, sier Hasan. Vi dør allikevel. Hvorfor skal vi gi oss nå?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags