Paven, Klosterlasse og skolen

MINNE: Forvist både fra Danmark-Norge og Sverige, fikk Klosterlasse sitt siste hvilested i Vilnius. Det er på tide at han også får et monument i hjembyen Tønsberg, mener Sigurd Hareide.

MINNE: Forvist både fra Danmark-Norge og Sverige, fikk Klosterlasse sitt siste hvilested i Vilnius. Det er på tide at han også får et monument i hjembyen Tønsberg, mener Sigurd Hareide. Foto:

Av

Da pave Frans deltok i en felles katolsk-luthersk markering av at det i 2017 er fem hundre år siden reformasjonens begynnelse, ble det skrevet historie. Det gir grunn til å spørre: Hvordan skal vi nå fortelle om reformasjonen i skole og samfunn, etter at lutheranere og katolikker har fortalt om den sammen?

DEL

Vi gir deg alt om hvordan valget påvirker deg - KUN 5 kr for 5 uker

MeningerDet vil nok merkes at det er 500 år siden reformasjonens begynnelse det kommende året. Når lutheranere og katolikker uttrykker seg sammen om historien, er det naturlig nok med en viss saklig nøkternhet fra begge sider. Men fortellingen om reformasjonen i norsk kultur og norsk skole har tradisjonelt vært alt annet enn nøktern og saklig. Det har vært «seierherrenes historie» med fokus på den modige munken alene foran keiser- og pavemakt. Og middelalderen har vært tegnet i mørke farger for at reformasjonen skal stråle enda mer. Det hjelper nok foreløpig lite at forskningen tegner et atskillig mer nyansert bilde og forteller andre historier.

Sigurd Hareide

Sigurd Hareide

Fortelleingen om Klosterlasse

Når fortellingen om reformasjonen skal gjenfortelles i Tønsbergdistriktets skoler det neste året og fremover, er det grunn til å supplere den tradisjonelle heltefortellingen om Martin Luther med andre fortellinger. Her har Tønsberg sitt helt spesielle bidrag til reformasjonshistorien med fortellingen om Klosterlasse og de hemmelige jesuittene som fulgte i hans fotspor.

Mannen med det karakteristiske kallenavnet het egentlig Lauritz Nilssøn, og ble født i 1538, året etter innføringen av reformasjonen i Norge. Han studerte ved katedralskolen i Oslo, før han dro utenlands og konverterte til katolisismen i Nederlandene, i dagens Belgia. Her sluttet han seg raskt til jesuittordenen, beryktet for sin innsats i Den katolske kirkes motoffensiv mot de ulike protestantiske reformasjoner.

Feiret katolske messer i skjul

I 1576 ble Lauritz fra Tønsberg sendt som katolsk misjonær til det lutherske Sverige, og der bygde han i ly av den katolskvennlige kong Johan III opp en presteskole i et nedlagt kloster i Stockholm. I det ytre var han luthersk prest og prestelærer, men i skjul feiret han katolske messer og samlet tilhengere. I 1580 ble virksomheten oppdaget, og han måtte rømme landet. De neste 42 årene, helt til han døde i 1522 i Vilnius i dagens Litauen, var han forvist fra både Sverige og Danmark-Norge. Han prøvde seg riktignok i 1606 på et fremstøt overfor kong Christian IV og teologene hans i København, men de ville ikke diskutere med den lærde jesuitt.

I stedet drev Klosterlasse og jesuittene opplæring av en rekke lutherske teologistudenter fra Norden som studerte ved jesuittskoler i utlandet fordi de var regnet som de beste skolene. Noen av studentene ble katolske prester i utlandet, mens andre vendte hjem og virket som lutherske prester i det ytre samtidig som de drev katolsk prestevirksomhet i hemmelighet.

Papistene ble avslørt

Etter hvert fattet kongen og hans medarbeidere mistanke, og et nettverk av «papistiske» prester ble avslørt og dømt i Gjerpen ved Skien i 1613, deriblant to av sønnene til prosten i Tønsberg. Prosten var for øvrig både tidligere rektor ved katedralskolen i Oslo og gift med datteren til Oslos forrige lutherske biskop. Det norske miljøet Klosterlasse & co. hadde påvirket, hørte altså definitivt til samtidens geistlige elite.

Norge ble ikke gjenvunnet for katolisismen. I stedet fikk vi noen av de strengeste lovene mot «papisme» i Europa og særlig strenge forbud mot jesuittene. Slik sett er nok det mest synlige resultat av virksomheten til Klosterlasse og Tønsberg-prostens sønner 1814-grunnlovens jesuittparagraf. Paragrafen forbød «jesuitter og munkeordener» i kongeriket, og ble først fjernet i 1956 etter intens debatt på Stortinget. Da pave Frans, som ikke bare er pave, men også jesuitt, feiret katolsk messe i Sverige 1. november, skjedde det på dagen 60 år etter at jesuittforbudet i grunnloven ble fjernet. Også det jubileet hører med i vår norske reformasjonshistorie, og Tønsberg har på mange måter skylden for det hele.

Noe annet monument enn jesuittparagrafen har Klosterlasse ikke fått, verken i Norge eller Tønsberg, men ved slottskirken i Vilnius der Tønsberg-jesuitten er begravet, avduket kong Harald i 1998 en minneplate over ham. Klosterlasse er med rette nevnt i boken Vestfolds litteraturhistorie (Glette, 2009). Det er på tide at han også får et monument i sin hjemby, og det er på tide at fortellingen om motreformasjonshelten fra Tønsberg får lyde i skolene i distriktet. Såpass lokalhistorisk og balansert bør formidlingen om reformasjonen være.

Sigurd Hareide

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags