NRK-rasisme, latterliggjøring av kvinner og homoterapi. Denne høsten har vist norsk offentlighet på sitt verste.

Av

Debattene som nå ruller og går bekrefter hvem som eier det offentlige rom.

DEL

MeningerDette semesteret har jeg fulgt et fag på universitetet som heter «Mangfold og offentligheten». Under den første forelesningen spurte professoren oss studentene om hvem som har best tilgang til det offentlige rom. Mange stusset over spørsmålet: Har ikke alle like rettigheter? Og har ikke alle samme adgang til gatene, parkene og andre møteplasser?

De som var forvirret, var de hvite, heterofile guttene. Vi andre – jentene, de ikke-hvite, de skeive – forstod altfor godt hva læreren mente. Vi vet hvordan det er å bli stirret ned. Vi vet hvordan det er å bli oversett. Vi vet hvordan det er å få privatlivet sitt debattert.

Vi vet hvem som eier det offentlige rom.

Den som ler sist, ler best?

Filosofen Hannah Arendt deler «offentligheten» inn i to dimensjoner. Den første er det abstrakte rommet av likestilling og frihet som opprettholdes gjennom gjensidig respekt. I dag har vi denne likestillingen, på papiret, men ikke i realiteten. Debattene som har herjet denne høsten er gode eksempler på det.

Mange uttrykte misnøye da NRK-komiker Tore Sagen for noen uker siden forsøkte å parodiere rasisme i Radioresepsjonen, rett og slett fordi innslaget virket mot sin hensikt: «Hvis jeg ikke forteller deg at jeg er truffet, at det var jævlig vondt, (…) at det gjør det vanskeligere for oss å fungere i samfunnet, vanskeligere for oss å orke å stå i offentligheten, (…) kommer du jo ikke til å slutte å svinge knyttnevene på den måten,» skrev forfatter Guro Sibeko.

Hvite kronikk- og kommentarfeltglade nordmenn hevet likevel stemmen og fortalte dem som ble støtt at de ikke hadde rett til det: «Hvorfor har vi blitt så hårsåre?» spurte for eksempel lærer Erik Mjønes Svensson i et leserinnlegg kalt #JeSuisToreSagen.

Vi finner en liknende dramaturgi i klimadebatten, men her er det unge kvinner som ikke blir tatt alvorlig: Greta Thunberg blir hetset opp og i mente, MDG-Lan Marie Nguyen Berg sjikaneres på stadig grovere vis, og selv vinnerne av årets MGP junior, Anna og Emma, skjelles ut på grunn av deres «Kloden er syk»-sang.

Undersøkelser viser at mens menn blir kritisert for meningene sine, blir kvinner hetset for utseende og kjønnet sitt.[1] I likhet med etniske minoriteter, skremmes kvinner oftere ut av det offentlige ordskifte.

Med andre ord: Er du brun i huden og/eller kvinne er du kun likestilt hvis du ler av hva «vi» alltid har ledd av, eller hvis du tenker det som «vi» alltid har tenkt.

Debatt om eksistens

Videre har vi de homofobiske gufsene fra fortiden som stadig dukker opp i offentlig samtale. Blant annet gikk skistjerne Andreas Håtveit ut i mediene for noen uker siden og sa at han var imot at homofile skulle ha lederverv i den kristne organisasjonen KRIK. På omtrent samme tid fikk vi nyheten om at NLA Høgskolen inviterte på foredrag om hvordan «forlate homoseksuelle praksis og følelser».

Homoterapi ble igjen satt på dagsordenen da VG lanserte en dokumentarserie på temaet. I denne møter vi homofile som har lidd seg gjennom umenneskelige omvendingsforsøk skjult bak en snever tolkning av begrepet «nestekjærlighet». Spørsmålet om homoterapi må forbys ble stilt på Debatten på NRK samme uke.

Som homofil var det ganske pussig å lytte til en offentlig debatt om hvorvidt jeg skal ha rett til et samtykkende privatliv. At vi fortsetter å ha slike diskusjoner, er nok et trist eksempel på at det offentlige rom fremdeles mangler grunnleggende, gjensidig respekt.

Blikkene som stikker

Offentlighetens andre dimensjon er, ifølge Hannah Arendt, det fysiske rommet vi deler; i form av for eksempel gater, parker og kafeer.

Og heller ikke her står vi likestilt. Bare spør hvilken som helst kvinne, og hun vil svare at hun ofte ikke føler seg trygg etter mørkets frembrudd. Spør hvilken som helst ikke-hvit person, og de vil fortelle deg at de føler seg uvelkommen visse steder. Spør hvilket som helst homofilt par, og de vil bekrefte at de av og til føler at de ikke kan leie hverandre.

Vårt offentlige rom – både det abstrakte og det fysiske – er fremdeles mindre tilgjengelig for noen. Det er ikke alltid lett å skjønne hvordan denne eksuderingen foregår, men det er viktig å innse at den er der.

Å se, men ikke stirre

Vi ber deg derfor le med oss, og ikke av oss. Lytte, ikke overhøre. Se, ikke stirre.

Vær oppmerksom, uten å trenge deg på. Til syvende og sist ønsker alle å være offentlige, når man selv ønsker det, og private, når man behøver å være i fred.

Hvis vi får til det, ja da vil alle ha full tilgang til det offentlige rom.

[1] http://kjonnsforskning.no/nb/2015/04/unge-kvinner-er-dobbelt-sa-utsett-netthets-som-menn

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags