Først synes jeg vi skal rydde litt opp i begrepene til Suzy Haugan. Hun mener jeg har skrevet en ode til bilen. En ode er «et høystemt og lyrisk dikt i strofisk form, opprinnelig resitert med musikkledsagelse.»

Når vet jeg ikke hva Suzy Haugen tror jeg driver med på fritiden, bortsett fra at hun antakelig tror at jeg kjører bil, men jeg snekrer i hvert fall ikke oder. Og man må betale mye for å se meg på trappen til Tønsbergs Blad mens jeg resiterer, ledsaget av musikk.

Jeg ser ikke bilen som det store og stygge uhyret som hun øyensynlig gjør, men jeg har heller aldri hyllet den i noen ode. Men siden jeg har en sterk bilinteresse, kan jeg muligens presses til en limerick. Skriftlig.

Jeg er en realistisk person med beina på bakken. Vi bor tre kilometer fra byen, og jeg sykler og tar kollektivt når jeg kan og har tid. Ofte lever jeg farlig og spaserer på sykkelstien – omringet av jobbsyklister med vepsebriller, pølseskinndrakter og sykler som koster mer enn årets ferie – og med livet som innsats. Jeg tar toget til Oslo.

Men vi må ha en balanse mellom hva som er praktisk i hverdagen og hva som er rene drømmerier. Det er foreløpig ikke realisme i gratis kollektivtransport som går hvert femte minutt. Ikke engang i bynære strøk.

Og hva med folk som bor i Re? På Tjøme? I andre strøk med dårlig kollektivtilbud? Det er lett å se sin egen nesetipp, men vanskeligere å få øye på den klare horisonten.

Muligens tenker Venstres gruppeleder på pendlere og korte jobbreiser når hun hyller sykkel og kollektivtransport. At all vekst skal tas med sykkel og gange kan bli et tøft mål når vi stadig blir flere. Det fins også mange typer reiser.

Trenger bilen

Jeg vil gjerne nevne to eksempler fra min hverdag som gjør bilen til et uvurderlig hjelpemiddel. Mulig det oppfattes som et forsvarsskrift.

Jeg er ofte på bokfestivaler og foredrag. Av og til har jeg med meg en ekstra bag med bøker i tillegg til en roll-up og bagasjen min, der jeg kan ha ting som klesskift. Jeg synes jeg skylder tilhørerne mine både å fjonge meg litt og å tilby det de kommer for: bøker.

Bøker og sko er tungt. Kollektivrutene herfra jeg bor er sånn at jeg må planlegge for en halv time ekstra hvis jeg vil ta buss til byen -eller gå et stykke. Og jeg sykler ikke med kofferter på sykkelen. Verden får aldri se meg gjøre det. Derfor blir jeg ofte kjørt.

I helgen spilte mannen min i Østfold. Han er gitarist, spiller ofte ute og trekker rundt på to Vox-forsterkere som veier sine modige trettito kilo hver. Pluss tre gitarer, pedalbrett, kabler og annet.

For å komme til spillestedet, Fagerstrand på Nesodden, måtte vi først til Horten, så med fergen, derfra til Drøbak og videre til målet. Vi brukte – med forsinkelser – to timer på turen. Med bil – noe som er nødvendig for å komme seg dit. Med kollektiv ville turen røft regnet tatt fem timer. Men det er utopi, for vi ville aldri ha kommet verken til eller fra med den oppakningen uten å kjøre bil med god plass.

Alternativt drivstoff

En ting det ikke virker som om Suzy Haugan har tatt inn over seg, er at det skjer ting på drivstoffronten. Vi har rekordmange elbiler, det forskes på ting som hydrogen, gass og forbedrede hybridmotorer. Sågar på miljøvennlig biodiesel.

Fraværet av fornuftig og praktisk tenkning påvirker ofte miljøbevegelsens standpunkter. Dessverre. De fleste ønsker et godt miljø. Hadde man hatt folk på lag med små skritt av gangen, i stedet for å avskrekke, kunne man oppnådd mye mer i framtiden. Og frihet er et grunnleggende, menneskelig behov. Takk og lov.

Nå får jeg sikkert tilbud om sykkelhengere i innboksen min, som jeg fikk tilbud om hybridbil da jeg sto fram i TB som en dieselsynder, men det får så være. For ordens skyld så er jeg ikke interessert.