Hvem eier Gråtass?

Gråtass fra spillefilmen Hemmeligheten på gården og Buggegårdens gråtasstraktor med øyne.

Gråtass fra spillefilmen Hemmeligheten på gården og Buggegårdens gråtasstraktor med øyne. Foto:

Av

Vi har vel alle sett merkebriller til meget lav pris og forstår at det nok er en ulovlig kopi – noen andre har designet, utviklet òg investert i produktet og således eier det. Slik er det også med Den lille traktoren Gråtass. 

DEL

LeserbrevGråtass er velkjent for mange; både som en gammel traktor fra 50-tallet, og fra slutten av 90-tallet som en barnefigur og god venn for barn. I 1998 lanserte Fantasi-Fabrikken Den lille traktoren Gråtass på NRKbarnetv. En ny karakter var «født» ved at en gammel gråtass-traktor fikk øyne, ble levendegjort og fikk sitt eget univers. Og i over 20 år har Den lille traktoren Gråtass fortalt historier via både tv, filmer, bøker og teater.

Men hvem er det så som eier den? For å svare på det må vi se på de ulike rettighetene som ligger i det å skape noe. Traktoren TE20 – som på folkemunnet fikk kallenavnet gråtass i Norge, grålle i Sverige og little grey fergie i England – ble skapt av Harry Ferguson – senere selskapet Massey Fergusson – som i dag eies av et stort amerikansk konsern; AGCO. Da vi startet vårt arbeid med barnefiguren basert på denne traktormodellen, måtte vi derfor ha tillatelse fra AGCO som i 1998 ga oss enerett til å skape og utvikle en barnekarakter med øyne basert på deres traktor TE20 (gråtassen). Rettighetene gjaldt i hele verden uten tidsbegrensning. Og i alle disse årene har vi investert mange millioner kroner og masse tid på vårt arbeid; både på å utvikle historier, flere karakterer, produsert filmer og tv-episoder, men også i møter og avtaler med samarbeidspartnere. I dag arbeider vi også mye med internasjonale medieaktører.

Når noen har en idé, og det materialiserer seg i en eller annen form, oppstår immaterielle rettigheter. Den som skaper, får retten til å utvikle dette og tjene penger på det. Dette er samfunnets måte å anerkjenne en innsats som reguleres i ulike former for rett til beskyttelse. Det finnes også regler om god forretningsskikk; som forbyr snylting på andres innsats; såkalt renommé-snylting (reputation parasitism), som er et juridisk uttrykk for når noen bruker et annet merkes gode rykte for å markedsføre sitt eget produkt. Alt dette reguleres av ulike lovverk, men de bygger på samme grunntanke: den som har skapt noe ved egen innsats sitter med en enerett til utnyttelse. Man kan nyte vern etter mer enn én lov, men det er ikke hensiktsmessig å gå inn på detaljer her, jeg viser til en liten hendig bok: «Immaterialrett i et nøtteskall», Gyldendal for dem som er interessert.

Det er mange som ønsker å benytte andres innsats til egen vinning. Lovlig eller ulovlig; med eller uten tillatelse. Vi har vel alle sett merkebriller til meget lav pris og forstår at det nok er en ulovlig kopi – noen andre har designet, utviklet òg investert i produktet og således eier det. Slik er det også med Den lille traktoren Gråtass.

Fantasi-Fabrikken har opphavsrett til figurene og historiene, men traktormodellen – med øyne – er også beskyttet av Agcos rettigheter via avtalen fra 1998. Således er Den lille traktoren Gråtass gjenstand for både opphavsrett, designrett og markedsrett og er i dag et kjent barnebrand i Norge.

Disse rettighetene er viktig for oss; de gir oss trygghet, men de gir også alle våre samarbeidspartnere trygghet når de inngår avtaler med oss. Gråtassland i Kongeparken er det eneste stedet i Norge hvor Gråtass bor. Derfor vil ikke publikum kunne oppleve ham andre steder. Den tryggheten har Kongeparken betalt for via en lisensavtale med oss. Vi er derfor juridisk forpliktet til å følge med på hva og hvem som eventuelt bryter grensen og misbruker vårt arbeid. Men vi har også en forpliktelse overfor vårt publikum – barn òg foreldre; de skal være sikre på at de får det de forventer når de ser eller opplever Gråtass; enten på en scene, på en gård eller som en leke. En lisensavtale med Fantasi-Fabrikken definerer i detalj hvordan en lisens skal benyttes, og dersom man ikke har denne lisensen, misbrukes retten til utnyttelse, og publikum er ikke sikret et forventet innhold – og vi som rettighetshavere taper penger, men kanskje også vel så viktig – troverdighet.

Overstående forklarer at vi måtte gripe inn vedrørende Buggegårdens sommeraktiviteter i år. Vi ønsker ikke å ri kjepphester eller «true med advokat» – vi må rett og slett beskytte vårt brand òg våre forpliktelser. Men etter en telefonsamtale til Buggegården ble ikke saken løst; de respekterte ikke våre rettigheter, og uttalte at de ønsket å se «hvor langt de kunne gå». Derfor måtte vi kontakte vår advokat som har immaterielle rettigheter som sitt hovedfelt. Etter min mening har ikke Buggegården behov for å benytte andres arbeid for selv å vokse; de har hatt et godt tilbud til publikum i mange år – uten å sette øyne på sin gråtasstraktor.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags