Opp igjen – det går bra!

SPALTIST: Gro Marie Woldseth jobber på Lærings-  og mestringssenteret på Sykehuset i Vestfold.

SPALTIST: Gro Marie Woldseth jobber på Lærings- og mestringssenteret på Sykehuset i Vestfold. Foto:

Av

Opp og stå, kom igjen – dette var ikke så vondt – det går bra, sier vi foreldre til barna. Men bør vi det?

DEL

SpaltistNår barna ramler og slår seg litt, er vi ofte raske med å fortelle dem hva de skal gjøre. Og hvordan vi som voksne oppfatter situasjonen. Det vi oftest hører blant foreldre og blant voksne i barnehagen er at vi vil barna skal reise seg fort opp igjen. Og at smerten ikke er farlig. Dette formidler vi i ulike varianter – opp og stå, kom igjen – dette var ikke så vondt  –  det går bra!

Kanskje bor det en rest fra urtiden i oss. Den som legger seg ned er mer sårbar? Den som blir liggende har tapt? Og barn vurderer smerte også ut fra hvor mye vi voksne stresser med den. Barn vil alltid søke bekreftelse, hvor redd er det rimelig å bli? Noen ganger er det hjertevondt å se i hvor liten grad barn får rom til å formidle hva de har opplevd og hvordan de selv vurderer tilstanden sin.

Jeg har en antagelse om at voksne ofte er redde for at hvis gir vi barns plager for mye oppmerksomhet, så vokser sytinga? Min erfaring er at det barnet som virkelig blir sett og raskt får sine bekreftelser, reiser seg og går videre kjappere enn de som blir oversett, og avvist. Det var vel ikke så farlig sier vi, og barnet tier eller protesterer alt etter hva slags barn det er.

Ulempen ved at vi voksne umiddelbart forteller barn hva de skal gjøre, og hvor lite vondt de har er at barnet kan lære noe som gir dem trøbbel siden. Barnet tror deres følelser ikke er viktige, de får heller ikke trening i å formidle følelser. Og de lærer at smerte skal vi late som ikke er der, og de durer videre likevel. De vil forholde seg til andres følelser og smerte som om det er best at det ikke finnes. Gå forbi. Det blir gradvis et fellesskap med mindre omsorg. Det blir innestengte følelser som hoper seg opp og skal mestres alene. Vi lærer å prestere noe vi ikke er, og selvtilliten på at det vi i bunn og grunn er, det er ikke elskbart, ikke verdt å utforske?

Hva skal barnet som hørte at det de føler og det de kjenner i sin kropp, ikke er viktig gjøre i sin ungdomstid, i ung voksen alder, som nybakte foreldre? Tiden der det hoper seg opp med følelser og kroppsopplevelser. Skal vi fortsatt overse oss selv, og overse våre nærmeste hver gang de føler noe og opplever smerte? Opp igjen - det går sikkert bra? Det gjør ikke alltid det, og så sitter man der hos en dyr terapeut i et havarert ungdomsliv, eller voksenliv og må øve seg på kjenne følelsene og behovene sine som man har oversett hele livet. Og så øver man på å formidle hvilke behov man kjenner inni seg, og øver på å tåle seg selv. Nye støttende tanker må øves inn, de man ikke fikk gratis som barn.

Hvordan kan vi regulere hva vi trenger, og velge riktig, hvis ikke vi kjenner hva kroppen vår vil og trenger? Hvordan kan glede vokse, hvis vi har avstengt følelser fordi vi vil slippe å kjenne på de som er vonde? Er ikke livet både godt og vondt, og er vi ikke sterke nok til å romme det hele både hos barn og voksne? Som modne voksne er vi så godt kjent med alle våre nyanser av følelser, og kan gi oss selv den anerkjennelsen vi trenger.

Som godt modne mennesker så spør vi barna våre:
Hva skjedde nå? (Jeg er opptatt av hvordan du har det!)
Hva kjenner du i kroppen din? (Jeg tåler dine opplevelser - de er viktige!)
Trenger du noe av meg, en kos? (Jeg er glad i deg og vil stå ved din side i livet!)


Og på de sekundene de svarer og du hjelper dem å finne sine ord, så er gråten over og livet fortsetter med mer livskompetanse i sekken. Noen ganger er det tid for å sette seg ned å få oversikt over det som faktisk er som det er. For det gir en solid plattform for å gjøre et godt valg i fortsettelsen. Hva gjør oss sterke nok til å holde motet oppe på lang sikt?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags