I dag står flaggstangen naken

Av
DEL

LeserbrevKjære alle sammen

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.

Ordene til Nordahl Grieg ble ført i pennen da krigen kom til Norge. Etter 22. juli fikk de en ny betydning.

Det var dagen alle hadde gleda seg til.
Gro Harlem Brundtland, grilling med LO, standup på kvelden.
Fredagen skulle bli sommerens virkelige høydepunkt for flere hundre ungdommer.

I stedet ble det dagen latteren stilnet, smilene forsvant og 77 mennesker aldri så sola stå opp over øya igjen.

Nettopp i denne timen, vet vi hva frihet er.

Det er nå 9 år siden vi mistet Benedichte, Maria og Birgitte.
9 år siden avla vi et løfte til alle de som aldri kom hjem den fredagen:

Aldri mer hat. Aldri mer oss og dem. Aldri mer 22. juli.

Til høsten vil alle elevene i den norske småskolen være født etter 22. juli.
Enda flere var for unge til å forstå hva som skjedde i 2011.
I AUF er generasjonen fra 22. juli på vei ut av organisasjonen.

Historien om 22. juli står i fare for å forvitre.
Derfor samles vi i dag. Fordi vi har et ansvar. Vi har et ansvar for at de neste generasjonene forstår.
Forstår at det ikke var et tilfeldig angrep, på en tilfeldig øy, på en tilfeldig organisasjon.

Vi lovet aldri mer, men i fjor skjedde det igjen. I en moske i Bærum.
Da vi burde hatt en nasjonal dialog om hvordan vi bekjemper høyreekstremisme, satt vi igjen med en diskusjon om at noen ikke håndhilste på kronprinsen.

Vi lovet aldri mer, men i fjor skjedde det igjen. Noen skjender minnesmerket vårt med et hakekors, som salt i såret for alle som ble rammet i 2011. Vi burde tatt et oppgjør med holdningene. I stedet ble saken henlagt i en skuff av politiet.

Vi lovet aldri mer, men nå er vi i ferd med å glemme. Vi står uten et nasjonalt minnesmerke. Etter 9 år burde vi hatt et sted å minnes, forstå og savne. Alle årene som går uten, glemmer vi.

Hvert år reiser flere hundre ungdomsskoleelever til Utøya på demokratiopplæring. De får se de fysiske sporene etter terroren, og får reflektert over hva hatet som drev terroristen betydde.

De fysiske sporene er nettopp vår viktigste brannmur mot kreftene som prøver å få oss til å glemme. Brannmuren mot de som heller ønsker en debatt om håndhilsing, enn om høyreekstremisme. Brannmuren mot de som deler gjerningsmannens tankegods.

De fysiske sporene etter terroren er vår kollektive påminnelse om det som skjedde, og hvorfor det skjedde.

Derfor må vi hegne om historien.
Vi må fortelle de neste generasjonene om 22. juli.
Vi må fortelle de neste generasjonene om Benedichte, Maria og Birgitte.
Vi må fortelle om jentene fra Tønsberg og Nøtterøy måtte betale den høyeste prisen, bare fordi de brydde seg.

Det gjør vondt, men det skylder vi de vi som var, men ikke er.

For kjære alle sammen,

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags