«Jeg er en by», synger Anne Grete Preus. Og noen ganger tenker jeg når jeg hører den, at bildet ikke stemmer helt. Hvilken by er jeg da?

Det bor mange byer i meg, fødebyen, hjembyen, hjemstedet som ikke er i nærheten av å være en by.

Jeg er på vei til fødebyen min, Hammerfest, har kjørt øde kjedelige svenske veier nordover, inn i Finland, over Finnmarksvidda, hvis jeg er byen Hammerfest, en gang verdens nordligste før Honningsvåg stjal tittelen, er det ikke rart jeg føler meg fremmed i verden. Tenk å være så langt fra seg selv. Tenk å være så kald og forblåst! Så trengt opp mellom hav og fjell.

Skulle vært mer som Paris

Jeg hadde vel tenkt at jeg skulle være litt mer som Paris, full av historie, kunst, liv og kjærlighet, men herregud det er jo så mye folk der! Jeg kunne jo ønske jeg var en hjemby, men kjenner liksom ingen. Tønsberg er vel det nærmeste jeg kommer, men jeg har større sentimental tilhørighet til byer som Notodden eller Oslo.

Småbyene vi kjører gjennom på vei til Finnmark lurer jeg alltid på om er plasser jeg kunne bodd. Plasser som kan tenkes å ha noe med meg å gjøre.

Det er noe trygt ved det å akseptere at en kunne bodd en plass. Jeg kunne sikkert ha slått meg ned i for eksempel i øvre Torneå eller Kautokeino, sånne plasser der alle kjenner alle.  Der er du den du er og alle kjenner deg slik, det eneste du må, er å orke å være den du er. Det slipper du i storbyen, der kan du være en helt annen.

Jeg møtte bjørnen i skogen

I Hammerfest var jeg som guttunge, et par somre på rad, da skoleferien var for lang til at vi kunne være hjemme. En av de største naturopplevelser jeg har hatt var når vi tok på dykkermaske og svømte med laksen som sto under brua over Repparfjordelva. I dag har jeg vært der å sett havørna sitte på strømstolpene som står ved elvekanten. Jeg kjenner fortsatt at det er et sted i meg, ved elvekanten. Jeg er kanskje en by, men jeg er også veien, elvebredden, vidde og fjell. Jeg møter ikke bjørn i byen, jeg møtte den i tjukkeste skogssverige. En morra kom han luntende over veien, så på oss, på bilen som kom susende mot han, så snudde det store dyret og gikk tilbake dit han kom fra. Det skal jeg aldri glemme.

Jeg er ikke en by! Jeg er steder. Jeg er hele livet på en gang, alle steder på en gang. Jeg bor like mye i Tønsberg, som Tønsberg bor i meg, det samme med alle andre plasser jeg har vært og skal være på en gang. Nå, når jeg skriver, sitter jeg og ser utover et broket landskap der tre elver møtes. Jeg har besøkt et sted i meg, samtidig som jeg har fått nye. I Alta, i Kalix, i Mora.