Selvfølgelig må vi arrangere OL

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Et vinter-OL i Norge kan bli en stor folkefest og samtidig en kontrast til de enorme pengeslukene i Sotsji og Pyeongchang, mener Martin Hay.

DEL

LeserbrevDet var bråk og spetakkel i Holmenkollåsen forrige helg. Hadde noen tråkka skisporet og blitt angrepet av illsinte birkebeinere? Nei da, 100.000 mennesker kom for å se femmila, langrenn – den objektivt sett minst publikumsvennlige av alle skidisipliner.

Slåssing er selvfølgelig ikke bra, men en logistikk som bryter sammen, 100.000 mennesker og kaoset som følger er først og fremst symptomet på én ting: Et engasjement for en vinterlig nasjonal kultur som er uten sidestykke.

Hvor ellers går folk mann av huse for å se skisport? Lahti, Garmisch og Kitzbühel kanskje, men ingen slår norsk interesse og feststemning rundt vintersport. Selv NM i Stokke samlet for noen år siden 20-30.000 tilskuere hver dag gjennom en hel uke. Hvorfor er det slik?

Jo kjærligheten til snø og skisport er kjærlighet til Norge. Til dette utrolig vakre landet hvor årstidene så alt for vel minner oss om våre egne liv. Vår, sommer, høst og så nesten helt mørkt. På det mørkeste kommer snøen og teppelegger stille grender i hvitt lysende snø. Barn kikker ut vinduet: «Mamma, mamma, det er kommet snø i natt». Hvor er akebrettet? Hvor er ski? Er støvlene for små? Du verden som du har vokst, lille Eva! Ta akebrettet, vi stikker innom sporten i ettermiddag så får du med deg ski i barnehagen i morgen. I år er vinterlykken tilbake, og resulterer i en folkevandring av smilende mennesker gjennom Re-skogene, full fart i slalåmbakken på Kongsberg, leende barn på akebrett ved messehallene.

Folkefest? Tja ...

Samtidig har det vært OL. Ingen over og ingen ved siden, og endelig tok vi hjem utforgullet hjem. Karstykket over alle karstykker på ski. En moderne versjon av uvyrdslåmene til husmennene i Telemark, dette fattigfolket som for 200 år siden endret skiløping fra nyttig transport til unyttig sport uten andre formål enn glede. En sport som la grunnlaget for eksklusive feriesteder for verdens overklasse. Men paradiset på snøen er den samme for prins Salman i St. Moritz som den var for Jørgen husmann i Morgedal.

OL i Sør-Korea kostet 100 milliarder kroner, noe som «bare» var en fjerdedel av OL i Sotsji. Alt måtte bygges fra grunnen og øvelsene gikk utelukkende på kunstsnø og kunstis. Publikum fulgte interessert med og klappet høflig. Noen steder hadde landskapet også fått en sprut kunstsnø for å gjøre TV bildene bedre. Greie bilder, men stor folkefest? Tja.

Lillehammer-OL endte, etter en gigantsprekk, med å koste 7 milliarder kroner. Justert for inflasjon ville prisen i dag vært om lag 11 milliarder, altså kun 11 prosent av Pyeongchang eller 2,75 prosent av Sotsji, for å sette tallene i perspektiv. Målt i kvalitet og standard på idrettsanleggene var de tre lekene sammenlignbare, på tross av at det har kommet til noen flere øvelser. Medregnet disse ville kanskje Lillehammer-OL i dag endt på rundt 15 milliarder.

Hvorfor var Lillehammer så «billig», også her ble det meste bygget nytt? Svaret er vel at det ikke var spesielt billig, det var Pyeongchang og spesielt Sotsji som var hinsides dyrt.

OL-ringer på Slottsfjellet?

Det er åpenbart at Norge bør arrangere et nytt vinter-OL. Det store flertallet av nordmenn elsker vintersport, både som utøvere og tilskuere. Et ekte vinter-OL trenger et ekte vintervertskap, og ingen annen nasjon har bedre kompetanse enn oss. Nettopp derfor er vi også i den beste posisjon til å utfordre pampeveldet og nepotismen IOC. Vi kan faktisk be IOC stryke de mest urimelige kravene. Ved vårt OL skal IOC-medlemmer og makteliten få være med på folkefesten fremfor å stå utenfor og se på. Dette er vår gave til dem.

Et nytt OL er blitt foreslått i Norge, med Lillehammer som base, prisantydning 20 milliarder. Et OL må kunne gjøres enda rimeligere. Vi har alle anleggene og fremfor alt en enorm dugnadsvilje. Vårt OL, må bli det billigste og mest miljøvennlige i moderne tid. Et OL som tar landet som det gigantiske vintersportsstedet det er. 2026 er svært ambisiøst, 2030 svært realistisk. Et helt utslippsfritt OL, som hyller og verner de fremtidige vintrene. Et OL som tupper oss bak for Intercity, og kanskje vi til og med kan henge opp OL-ringene i tårnet på Slottsfjellet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags