Ikke alt i oss lukkes inne: Tanker i koronaens tid

Av

Den 10. mars 2020, tre dager før landet vårt gikk i dvale, formidlet jeg og Ellen Asplin ved Slottsfjellsmuseet lokal holocausthistorie.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Nyhetsbildet de siste dagene hadde vært urovekkende. Og nå var vi i et rom på Berg fengsel sammen med en 9. klasse fra Borgheim ungdomsskole. Vanligvis håndhilser jeg på alle elevene jeg snakker med, vi presenterer oss for hverandre, deler navn og blikk. Men den 10. mars pustet vi forsiktig i munnvikene, kremtet i albuene og alle måtte vi sprite av hendene.

LES OGSÅ: Ulla og Vestfoldarkivet arkiverer hatytringer: – Måten man snakker om hverandre har endret seg

Jeg kjente på et ukjent ubehag. I løpet av dagen kom det rykter om at Danmark kom til å stenge skolene og mange skulle isoleres. Hva var i ferd med å skje med oss, med menneskeheten, ville vi bli skilt fra hverandre, lukket inne?

LES OGSÅ: Berg interneringsleir – et helvete på jord

Jeg hadde forberedt meg grundig på å snakke med denne klassen. Noe av det jeg ville snakke med dem om var: Hva hadde de tenkt, de jødiske mennene fra 15 år og oppover, de som hadde havnet på Berg interneringsleir etter å ha blitt arrestert i sine hjem eller på jobb, på skole, 26. oktober 1942?

LES OGSÅ: Kun én jøde overlevde

Hva tenkte de på om kvelden for eksempel, når de skulle sove, i trange køyer og rom som de delte med så mange andre? Hva fylles hodet av når man blir revet vekk fra det kjente livet sitt, det livet som, tross sine utfordringer, kan leves med familie, med venner, med lærere og kolleger, med folk man tilfeldig støter knærne sammen med på busser og tog? Det livet som tillater de man elsker og holder kjær.

LES OGSÅ: Det er 80 år siden andre verdenskrig startet. Nå er nazistene igjen i norske gater.

Jeg vet ikke hva alle disse mennene tenkte. Jeg vet ikke engang om alle klarer å tenke stort når man blir tvunget til å trekke piggtråd rundt seg selv, rundt sine brødre og fedre, uten hansker på hendene. Eller når sulten gnager, skoene gnager, livet gnager hardt og mer brutalt enn vi kan forestille oss.

LES OGSÅ: 75 år etter at hatet sendte 772 jøder i døden, må vi fjerne hatkommentarer fra tb.no hver uke

Skrev dikt

Men det jeg vet er at mennesket er en forunderlig skapning. For selv under de tøffeste vilkår, er det hos mange noe som ikke kan knekkes. En vilje til liv og varme. Og for noen av de jødiske mennene på Berg kom dette til uttrykk gjennom dikt. Altså de skrev dikt! Førte dem inn i en hemmelig notatbok som de gjemte unna. Og jeg ser for meg at ordene fødtes mens de gravde og ålte og slet og at hvert ord føltes som en trass, som en frihetsøvelse, et verdighetsprosjekt.

LES OGSÅ: Familiene som ble sendt i døden

En av disse mennene, en av poetene, var Moritz Gorwitz. Moritz var en ung mann fra Bekkelaget som havnet på Berg sammen med faren og fire av sine fem brødre. Den yngste av dem var 17 år gammel. Moritz` videre familiehistorie er blant de tristeste, en historie som kan leses på et fortau i Arupsgate i Oslo. Ti snublesteiner over ti som ble borte. Det er så hjerteskjærende destruktivt. Blant det aller mørkeste vi kan forestille oss.

LES OGSÅ: Å være voldsutsatt i en krisetid

Men nettopp derfor ville jeg løfte frem for elevene at historien hans også finnes i diktboka fra Berg. I det vakre som noen mennesker alltid klarer å dyrke frem midt i det stygge, selv når det trygge opphører. Jeg tenkte at de trenger å høre det, de unge folka, som ofte kan kjenne at alt er kjørt, dersom noe lukker seg og blir umulig.

LES OGSÅ: Kommuner mener hytteforbudet er for strengt, men Færder er av en annen oppfatning

Det lengste diktet i boken heter selvfølgelig «Bergprekenen» - og det tar oss med fra arrestasjonen i 1942 og gjennom så mye av hva disse mennene i leiren opplevde, tenkte og følte.

LES OGSÅ: Utsetter faste bruåpninger på grunn av pandemien: – Folk med seilbåt kommer seg ikke av flekken

Det vakre i det elendige

Hvorfor skriver jeg alt dette akkurat nå? Fordi vi sitter her vi sitter, mens vi ser deler av verden rakne? Fordi krigsmetaforene strøs ut i ulike medier? Eller fordi jeg er engstelig for demokratiet i kjølvannet av pandemien? Tenk om nasjonalstatene vil bli løftet frem, økonomien liggende brakk i mange land, globalisering bli ansett som skummelt og folk vil ønske seg en sterk og samlende ledelse, uten å få klokskap i retur?

LES OGSÅ: Eksplosiv økning på legevakten, og det var helt som forventet

Det har selvfølgelig noe med alt dette å gjøre. Men jeg velger meg allikevel denne forklaringen: Jeg velger å tro at denne lille tankerekka mi er satt i gang av alle de som velger det vakre midt i elendigheten. Som Moritz og hans medfanger gjorde. Og som mange kunstnere og tenkere i vår egent tid gjør nå.

LES OGSÅ: Folkehelsa i hardt vær

De trosser grensene som er satt for dem og velger å renske strupen, spisse penner, dyppe penselen. Og gjennom det fremkaller de en varme i oss. En varme som vi sårt trenger, som vi også kan gripe og trykke til oss som om den var vårt eget frihets- og verdighetsprosjekt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags