Og dette tror vi på

Foto:

Av
DEL

MeningerDet er noe med livet som aldri går over. Det bare fortsetter og fortsetter og fortsetter, som om vi tror på at kraften i hver håndbevegelse utgjør det som beskytter oss. Som om vi godtar at kjøttet mellom tommel og pekefinger er det som definerer hver og en. Og linjene i håndflaten henger igjen i lufta når vi berører den. Gapet mellom start og mål er uhåndterbart. Ufravikelig. Så jævla skittent. Og dette tror vi på. Er det dette som skal redde oss?

Det er når du prøver å se stort på det, at du innser hvor mange små deler som finnes. Som du aldri vil klare å pusle sammen, ikke engang i løpet av en livstid. Og alle de livene du lever. Et av dem på hodet ned i en sjakt mens du jakter på diamanter og ikke kommer opp igjen før noen drar i bena dine. Og blir det det samme da?

Jakten på det store overblikket vil få enhver til å la seg tråkke på. Til å boltre seg på altfor store og altfor små flater. Som om du alltid vil føle deg forbigått. Aldri vil stoppe for fotgjengere fordi du ikke ble bekreftet som barn. Slår hardt i madrassen flere ganger rett før du våkner om morgenen. Skriker i puta når du oppdager at hun skal ha ditt barn. Forteller det til dama du dater hver onsdag på kafeen på hjørnet.

Ingenting kan skade det vi tror på, så lenge det vi tror på er virkelig. Følelsen du får i underarmen når du slår håndleddene hardt sammen. Avhengig av hvor hardt du slår går elektriske støt av ulik styrke ut i fingertuppene. Virkelig for hvem? Det som bare du ser gjør deg helt unik. Så unik at du mister venner og føler at ingen forstår deg. Og hun føder et nesten dødfødt barn, men det går akkurat bra. Og det bekrefter jo bare alt vi allerede vet. Det er ikke noe vi snakker om.

Det er noe med livet, noe i livet, helt innerst i det. Cirka der. Som er punktet vi berører når vi tror vi har funnet det. Når vi kommer på at halen ikke er en forlengelse, men en del av, og det likevel ikke får oss til å nyte alle sekundene vi var uvitende. Når vi dykker ned og roter rundt i gressplenen etter nye arter, men kommer opp igjen med mer jord enn noensinne. Mellom fingrene, gnidd inn i de korteste øyevippene helt innerst i øyekroken. Og de tynne forsvarsveggene vi bygger rundt oss knuses av alt det store før vi forstår at alt nøstes tilbake til at vi valgte kaffelatte på veggene i stua. Det var jo der, ved malingsspannene i butikken. Eller da vi sto i butikken og skulle velge nye fronter til kjøkkenet. Det var der du sa noe, hva var det du sa igjen? Om vi bare hadde.

Og ikke engang den tanken endrer kurs for oss. Livet bare fortsetter. Og linjene i håndflatene som hang igjen i lufta er umulig å få øye på fordi det er femtifire år til neste formørkelse. Ikke engang den sjansen tok du. Likevel griper vi tak i det som går sakte. For det som går fort er uhåndgripelig. Det er for sent for oss. Og det som vi ikke ser er det som blir det aller viktigste. Og når du ikke lenger får støt i fingertuppene av å slå håndflatene sammen er det over. Og den største spenningen dagen etter er når du går hjem fra byen halv fire om natta, med musikk på ørene, lukker øynene, skrur musikken høyere, og ikke vet om du kommer til å bli voldtatt eller ikke.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags