Tør vi ta den virkelige diskusjonen om integrering?

Per Gunnar Flåten

Per Gunnar Flåten

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Vi har en Innvandrings-1 og integreringsminister i den blåblå regjeringen. En ny ministerpost hvor regjeringen viser at den tar på alvor både innvandringen og integreringen. Ministerposten er bekledd av Sylvi Listhaug, som ikke kommer fra mitt parti, men er en av de ministrene jeg har stor respekt for. Ikke fordi jeg nødvendigvis er enig med alt hun gjør og sier, men fordi hun er tøff nok til å tørre å ta opp og diskutere så mange vanskelige saker og temaer knyttet rundt disse problemstillingene.

DEL

LeserbrevSom majoriteten i befolkningen støtter jeg også hennes innstramminger. Det gjør meg ikke til en rasist som Arbeiderpartifolk så ofte forsøker å kuppe debatten med. Nei det gjør meg til et reflektert medmenneske som vil bidra og hjelpe dem som trenger det. Ingen tvil i mitt hode at majoriteten av det norske folk vil hjelpe mennesker i nød.

LES OGSÅ:  Bekymret for flyktningsituasjonen: – Nå må noen få orden på situasjonen

LES OGSÅ: Kårstein vil fjerne proppen og få flyktningene ut i kommunene 

Samme majoriteten ønsker ikke å gi bort våre velferdsverdier til økonomiske immigranter. Det er vel i hovedsak et trekk over hele den Europeiske diskusjonen. Dette tema skal jeg la ligge med denne korte klargjøringen for å gå over på ministerens andre hovedoppgave som det snakkes altfor lite om, nemlig integreringen.

LES OGSÅ: Norge som politisk prøverør i møte med flyktningstrømmen

Uansett om man er enig eller uenig i den politikk som har vært ført av denne eller foregående regjeringer er vi i en situasjon, spesielt i Europa, men også i stor grad i Norge, hvor man ikke lykkes med integreringen i samfunnet. Kan årsaken være at premissene for integrering er definert feil av oss? Jeg tror at det i manges hodet oppfattes at integrering betyr at den ene parten skal tilpasse seg vårt levesett, våre normer og våre verdier. Mitt spørsmål som jeg ønsker å reflektere litt over (ikke konkludere!) er om dette er integrering.

Vi står i en situasjon i hele Europa, også i Norge, og i særdeleshet i Oslo (Øst) hvor man har to motpoler stående og stange mot hverandre. Imidlertid er det store nyanser i disse motpolene hvor man i den vestlige kulturen har alt fra de liberale til de konservative, så også i den muslimske kulturen. Mitt innlegg handler ikke om ytterpunktene, men om sentrum i begge kulturer i det forsøkt å bringe inn noen refleksjoner i debatten i forsøk på å finne et minste felles multiplum vi kan enes om. Selv det vil skape diskusjoner, da jeg legger opp til at vi kanskje også må se på våre egne verdier og levesett i et noe mer kritisk lys. Det gjør vondt for mange, også for meg.

Dersom integrering betyr at man må flette to kulturer inn i hverandre må man finne disse fellesverdiene for en plattform i en sameksistens. Der falt kanskje allerede en del av og er uenig, likeså er det mitt utgangspunkt for egne refleksjoner (ikke konklusjoner!) Vi vet at den muslimske kulturen har en mye sterkere base i religion enn vi har i vår vestlige verden. For svært mange av oss betyr Gud svært lite i våre daglige liv. Samtidig har vi en pågående debatt som de siste 20 år har eskalert med henblikk på å flytte grenser innenfor mange av kjerneverdiene kanskje nettopp i religion. Som så mange andre synes jeg Den norske kirke har vært en bremsekloss i mange av de sakene de har diskutert, som homofili, likekjønnede ekteskap, kvinnelige biskoper etc.

Mennesket i vår kultur aksepterer raskt endringer, mens de store organisasjonene trenger lang tid på debatt og vurdering. I den muslimske tro er det lite rom for endringer pr. i dag. Det er noe vi kanskje må ta mer innover oss. Oppsummert mener jeg altså at vi Nordmenn (og den vanlige europeer) raskt kommer over endringer med hensyn til samfunnets sømmelige grenser, vår kirke bruker lang tid, og den muslimske kulturen/troen ikke engang diskuterer de.

Med det som utgangspunkt ønsker jeg å ta deg meg på et lite tanke eksperiment: Forsøk å se for deg at du som ung muslimsk flyktning kommer til Norge fordi du må, ikke fordi du søker det selv. Krig og katastrofer har jaget deg på flukt. Som muslim har du vokst opp i en tro der familien og de indre verdier er svært viktig. Det dine foreldre har lært deg har du som bagasje når du nå står enslig i et norsk mottak. Systemet tar deg rundt i måneder, kanskje år før du får innvilget asyl, og du skal integreres i et norsk lokal samfunn. Ikke utenkelig at du i tiden i mottak har gjort deg mange refleksjoner på hva som venter deg.

Dagen er kommet, Norge har gitt deg og dine en fantastisk start. Bosted, tygd og du ønsker å gi noe tilbake til det samfunnet som har gitt deg en ny start. Raskt forstår du at det kan du gi ved å «bli norsk», få deg jobb, og betale skatt. Du forsøker å lære deg norsk, etter hvert synes du selv det går bra selv om Ola nordmann både ser og hører at du ikke er norsk. Bare navnet ditt utelukker deg fra de fleste jobbintervjuer.

Raskt går det opp for deg at dette kanskje ikke er paradiset likevel? Her er det kaldt, vått og det blåser. Menneskene er ikke så åpne og vennlige som du er vant med. Få sosiale grupper tar deg imot med åpne armer, så du gjør det naturlige. Du «henger” med dine egne. Den negative spiralen har begynt. Du føler motgang, du føler deg ikke velkommen og du forstår kanskje ikke ordet integrering.

Hos «dine egne» får du alle dine antakelser verifisert. Nordmenn er kalde, kyniske(?) og fulle av fordommer. Du forstår ikke hvorfor de med utgangspunkt i noe de kaller ytringsfrihet får lov til å krenke din tro ved å tegne Mohammed i obskøne situasjoner. Er det bare for å være ond?

Etter å ha sett litt på Nordmenn sin kultur og levesett ser du også at vårt sinn er fordervet etter din gudstro. Nordmenn er matrealistiske, og underholder seg med usømmelig atferd på riksdekkende TV. Ja, sett fra den muslimske verden er kanskje ikke Big Brother, Paradis Hotel, hvor åpenlys sex foran kamera er høydepunktet, helt forenelig med den muslimske måten å tilbringe en kveld på.

Ute på gaten forstår du ikke hvorfor det er negativt å bruke burka for din mor. Nonnene i dette samfunnet går jo også rundt i sine drakter. Ikke forstår du hvordan en av de store synder i din tro har fått så stor og åpen plass i dette samfunnet du er kommet til.

Her får de homofile gifte seg, bli prester, og de har egne dager hvor man gjennom hovedstandens paradegate går i tog og fremstår mest mulig skeiv. Alt sammen mens resten av befolkningen hyler av begeistring. Du forstår at det debatteres om foreldre av samme kjønn skal få adoptere barn, og tung til sinns går du hjem for å reflektere over alle innrykkene. Må vi nordmenn ta dette inn over oss?

På vei hjem møter du en kvinne i et antrekk du aldri før har sett. Bekledningen er minimal, og kløften er maksimal. Det begynner å bli mørkt, du ser hun sjangler samtidig som hun drikker, røyker, snuser eller tar tabletter. Noe lignende har du aldri før sett, og du tenker på ditt hjemland. Må vi Nordmenn ta dette inn over oss?

Min tråd i dette er at integrering er en prosess hvor man må forsøke å flette to kulturer inn i hverandre. Begge parter må gi og ta, begge må være bevist og reflektert på egen atferd og egen levemåte. Det er så smertefullt så det er helt forståelig at de fleste av oss heller sier Nei takk, vi stenger grensene. Det forstår jeg godt, og det har jeg til en hvis grad også respekt for.

For meg er det imidlertid viktigere etter min tro, å hjelpe andre mennesker i nød. Ikke ved å grave «mine egen grav», men ved å ha en streng og rettferdig asylpolitikk og en diskusjon om integrering på et helt annet nivå en den er i dag. Da Brynjar Meling forsøkte for noen uker siden å fortelle de norske kvinner at situasjonen vi står oppe i, medfører at kvinnen må være reflektert på hvor hun går, har på seg, hvor beruset hun ønsker å bli, burde blitt møtt med refleksjon, ikke forakt av Kvinnefronten.

Vi må ha en større respekt for de fagpersoner og organisasjoner som jobber med integrering. Vi må være villige til å diskutere om noen av våre egne grenser har gått for langt og at vi bør reversere. Trenger vi Paradis Hotel, Big Brother og fadderuke for å være lykkelige i våre liv? Blir vi spesielt mer lykkelige av å krenke andre ved å tegne dem sin åndelige leder i obskøne situasjoner? I de ”vellykkede tilfellene” av integrering er det vel neppe mer en 5 % av vår atferd som må endres, mens den integrerte kanskje må endre på 45 % av sin atferd. Er vi villige til å ta den debatten i Norge?

Per Gunnar Flåten

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags